Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

På nippet til å gi opp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

På nippet til å gi opp

okt 30 2017 - 22:10
Hei. Må bare få det ut et sted.
Jeg hater samfunnet, jeg er ikke skapt for å leve slik samfunnet vil ha meg til å leve. Jeg teller grunner for leve hver eneste dag. Hver eneste dag.
Jeg drømmer om å kjøpe meg et lite hus/småbruk/gårdsbruk der ingen skulle tru at nokon kunne bu, isolere meg fra dette fordømte samfunnet.. Jeg vil heller dø enn å fortsette som en del av dette overfladiske egosentriske samfunnet. Men jeg føler jeg ikke kan melde meg ut heller... jeg teller grunner for å leve hver dag, føler det blir færre og færre, håpet svinner ettersom dagene går.
Samtidig så har jeg fremdeles et ørlite håp. Et håp om at jeg en dag kan trives i samfunnet, et håp om at jeg en dag kan melde meg nesten helt ut.
Det er dette ørlite håpet som holder meg gående, men jeg føler meg mest som et tomt skall. Jeg føler meg tom. Trist. Ensom.
Jeg tror ikke noen vil forstå. Ensom.

Jeg sier ofte at jeg er sliten. Men jeg tror det er mange definisjoner på sliten. Når jeg sier jeg er sliten, så verker det i kroppen, hodet suser, jeg er svimmel, nummen..
Når jeg er sliten og tom og lei er det deilig å gå ut i piskende kaldt regnvær, kjenne at jeg fryser, at det svir i kinnene og på fingrene. Da føler jeg i det minste noe..

Jeg teller grunner for å leve hver dag. Jeg tenker på døden hver dag. Jeg er på nippet til å gi opp hver dag. Men det er et ørlite håp. Et ørlite håp om fred.

Beklager rotere innlegg, jeg måtte bare få ut noen tanker. Føler meg et hakk mindre ensom når jeg har et sted å dele tankene.

Ps: har blitt henvist til psykolog, men fått avslag fra dps da jeg har adhd og de mener jeg må gå på mer medisiner først. Ikke faen. Det er en grunn til at jeg sluttet på medisinene....
Avatar

Re: På nippet til å gi opp

okt 31 2017 - 11:17
I dag er jeg langt nede. Lenger nede enn i går. Jeg er kvalm, har lyst til å kaste opp. Er på jobb i dag også, som alle andre dager. Bærer den masken jeg er nødt til å bære. Noen dager føles denne masken tyngre enn andre dager. I dag er den nesten ikke til å bære.
På vei til jobb i dag holdt jeg nesten på å stoppe bilen i skogkanten. Hadde så innmari lyst til å gå inn i skogen, legge meg ned på den kalde bakken, og bare gi opp. Men jeg bet tennene sammen, kjørte videre, dro på jobb og nå sitter jeg her.
Jeg kvier meg så veldig for å be om hjelp. Jeg er vant til å klare meg selv. Derfor var det et veldig stort nederlag for meg når det var så vanskelig for meg å be om hjelp, og så enkelt for dps å avvise meg.
Jeg burde kanskje sagt at jeg tenker på døden hver eneste dag, at det ligger bipolar lidelse i familien, at jeg er livredd jeg skal ha arvet det og at det er derfor jeg er omringet av dette mørket.
Jeg burde nok ha sagt det. Men det var vanskelig nok som det var bare å spørre om hjelp. Jeg har jo aldri fortalt dette til noen.
Hvordan forteller man noen at man ikke lever for ens egen del, men kun for de rundt? Hvordan sier man noe sånt? Hvordan møter man de reaksjonene folk vil komme med om man sier noe sånt? Hvordan tør man å si noe sånt høyt?

Jeg vurderer å gå til legen igjen, be han sende en ny henvendelse. Være litt mer åpen, hvis jeg tør. Jeg har heldigvis en veldig fin fastlege. Han forstår og dømmer aldri. Han lytter alltid.
Men jeg er redd for å bli sykemeldt. For hva skal jeg si til folk hvis de spør hvorfor?
«Jeg er sykemeldt fordi jeg ikke vil leve lenger» ? Det høres jo helt absurd ut.
Men sannheten er at jeg jobber alt for mye. Jeg jobber mange timer overtid i mnd. Jeg har ikke noe energi igjen til meg selv når jeg er ferdig på jobb for dagen. Jeg burde nok hatt et pusterom. Men jeg er redd for hva andre vil tenke.. «klarer hun ikke å jobbe hun da?» «hun er så svak» «hun er jo i stand til å jobbe, hun er bare lat»
Så jeg biter tennene sammen, jeg drar på jobb med kvalmen langt oppi halsen, en stor klump i brystet, har på meg masken hele dagen. Og når samboeren min har sovnet, ja da tar jeg av meg masken og så gråter jeg meg i søvn. Gråter fordi jeg må våkne opp til enda en dag. Kvalmen blir verre og verre for hver dag. Matlysten mindre og mindre. Jeg orker snart ikke kjempe lenger. Men hva gjør jeg? Kjemper videre, alene, litt til... Så skal jeg vurdere å bestille en time hos fastlegen igjen..
Avatar

vet ikke om det er til noe hjelp..

nov 1 2017 - 00:53
starter med å si at jeg ikke vet hvordan du har det, for jeg er ikke deg. Kjenner til det å egentlig ikke ville våkne lengere. bare gi opp og slutte. hvor vanskelig det er å si det til noen at man sliter. og spesielt det å håndtere reaksonen deres når man sier det. har nesten alltid angret når jeg har latt noen vite om det selv.

du burde nok snakke med legen om å sende en ny søknad og fortelle fult ut hvor ille det er for deg. og om du har samboer så må vell han/henne bry seg om deg? kanskje la dem vite hvor mye du sliter så vertfall noen kan støtte deg?

og ja uten tvil. det moderne samfunnet er ett helvette for mange av oss. Til tross for det biter vi tenna sammen og later som alt er bra.. år etter år.. helt til man ikke orker.

Men kan ikke gi opp riktig enda. gi detta mental helse hjelp greiene en real sjanse først. kanskje det hjelper etterhvert.. kanskje vist man fortsetter lit til..


verdt forsøket...
Avatar

Re: På nippet til å gi opp

nov 2 2017 - 10:38
Takk for svar. Det har heldigvis hjulpet en del bare det å få ut litt av tankene her på forumet.
I går gikk jeg rundt i en slags boble, litt apatisk, men hvertfall ikke så langt nede som jeg har vært i det siste. I dag føler jeg meg noe bedre igjen. Jeg er fremdeles veldig sliten, og lei, men jeg føler meg i det minste lettere.
Samboeren min bryr seg veldig om meg, og er flink til å lytte, men han sliter med å forstå. Har prøver å komme tips til å tenke annerledes, og jeg prøver å forklare han at det er noe som tar tid, som jeg trenger hjelp og støtte til, og at det er vanskelig, men at jeg prøver hver eneste dag.
Jeg har fortalt han at jeg har mye mareritt, at det stort sett handler om traumer fra tidligere, at det er utrolig slitsomt å måtte oppleve disse tingene om og om igjen når jeg lukker øynene. Han prøver så godt han kan å hjelpe meg, men han vet ikke hvordan det er, og jeg har inntrykk av at han tror det er quick fix på dette.
Jeg er selvfølgelig utrolig glad på hans vegne at han ikke vet hvordan det er å ha det sånn, for det unner jeg han ikke. Og så lenge han prøver så godt han kan så er jeg fornøyd med det fra han. Men føler jo at må bære på mye av dette alene. Hadde jeg turt å si at jeg tenker mye på døden, så hadde ting kanskje vært annerledes, men ordene stopper i halsen på meg hver gang jeg tenker at nå skal jeg si det. Jeg brekker meg bare ved tanken på å skulle si det høyt.
Heldigvis klarer jeg å skrive det anonymt i det minste, for det hjelper bare det. Og tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare meg, det hjelper det også, å vite at noen tok seg bryet. Det ble et lysglimt. Takk for det.
Avatar

Re: På nippet til å gi opp

nov 2 2017 - 16:10
Desverre er det som regel slik. Man kan ikke forstå helt hvordan andre har det, alle opplever ting forskjellig. og heldigvis for mange har man ikke opplevd de samme tingene engang. Men godt han bryr bryr seg i det minste. Veldig forståelig at det er vanskelig og si det. og er ikke alltid best å si det til sine nermeste heller. men greit å få sagt det til legen i det minste. :) og har ting gått langt nok til at du tenker på selvmord, og har mareritt om traumene dine ofte. så er det ikke noe man fikser på fort og lett, det blir jo alldri borte.. men håper vertfall du kan få hjelp til å jobbe deg gjennom det :)
Avatar

Re: På nippet til å gi opp

nov 2 2017 - 17:57
Hei.Ikke gi opp,du må prøve få riktig behandling ,medisiner og terapi .Du er på toppen av det...utbrent kansje?Ikke tenk på hva andre kommer å si eller tro...det er du som har vært i dine sko og bare du..ikke andre...ingen har gått i dine sko...Snakk med legen din og gå i terapi...en kort tur i friskt luft hver dag hjelper det.Klem,prøv og vinn over følelser som bruser og drar deg helt ned...motarbeid de ...gå ut i friskt luft,ta medisiner,hør på glad musikk,gå turer i skogen :)Sender vennforespørsel hvis du vil skrive til meg.:) Du er verdifull.Det er mange andre som og føler seg nede og uten mening...og det er jo ikke bare fordi man har det vanskelig....men det er og vanskelig i samfunnet å komme nære hverandre ubetinget og vare medmennesklig....Man kan ha mange venner i gode tider...men ikke i vondte tider...Husk at du er verdifull og det er bare du ...som til slutt må vinne over disse ...tunge følelser...med hjelp og medisiner og strategier ...på å fine positive ,behagelige aktiviteter som opptar tankene dine mer og mer..og skyver bort ..smerten .:):)Klem fra meg.:)
Til forsiden