Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Må bare si det til noen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Må bare si det til noen

mars 10 2017 - 23:38
Hei. Nå har jeg holdt det inne for lenge å klarer det ikke mer. Må få det ut. Kan bli et langt inlegg, jeg veit ikke enda, så jeg starter fra begynnelsen.

Fra jeg var liten har jeg alltid skjønt at min familie var litt annerledes enn det normale. Hadde det helt bra frem til 6 års alderen da foreldrene mine gikk fra hverandre. Pappa som aldri har eid noe form for ansvarsfølelse å aldri skjønt at et barn faktiskt vokser opp å ikke er 5 år for alltid stakk langt vekk så det var bare meg og mamma igjen.
Etter de første årene på skole var det veldig klart at jeg sto ut i fra de andre, klærne mine var ikke like nye, like fine, like dyre. Å selv om jeg selv aldri brydde meg om det var det veldig viktig for de andre barna. Jeg hadde ikke like mange leker, jeg hadde ikke de nyeste spillene, jeg hadde ikke to foreldre.

På slutten av barneskolen var når mobbingen virkelig startet, det var mye mentalt, litt fysisk å jeg kjente at jeg begynte å grue meg til skolen hver eneste dag. Fra 5. Klasse til jeg gikk ut av videregående gikk jeg med den tybgste klumpen i magen, i frykt for hva som ventet meg når jeg gikk til skolen den dagen.

Da jeg begynte på ungdomskolen gikk det vekk fra fysisk mobbing til nesten bare psykisk. Det var først da jeg fikk skikkelig angst. Jeg sto opp om morgenen å prøvde å velge noen klær i frykt for om de var bra nok til å gå gjennom dagen uten å bli ledd av fordi det ikke er dyrt nok eller fine nok eller om det er et spesielt merke.

Til og med matpakka mi kunne de ikke la være å gjøre narr av, å det er kanskje det som gjør mest vondt, at noen mislikte meg så mye at de vil såre meg pga hva jeg har å spise.

Mot slutten av ungdomskolen sluttet mobbingen litt om litt å var egentlig slutt på videregående. Jeg trodde alt kom til å bli bedre men den klumpen i magen forsvant aldri, jeg kjente den fortsatt hver eneste dag, i frykt om at det her var dagen mobbingen ville ta seg opp igjen. Jeg var ødlagt, jeg turte ikke snakke med noen. Stengte meg helt inne. Gikk ikke på fester, aldri på besøk, aldri finne på noe med noen.

Så nå i dag, 5 år etter. Jeg sliter, tør ingen ting, men føler jeg har så mye å gi. Jeg klarer ikke å ha en vanlig samtale med folk, jeg lar aldri noen komme innpå meg, jeg lar ikke folk bli kjent med meg, rett og slett fordi jeg er redd for at de ikke vil like det jeg har å tilby eller at de vil såre meg hvis jeg lar dem se hvem jeg er.

Jeg ville ikke gjøre inlegget for langt så bare stopper det der jeg. Har vært veldig tungt å holde det inne så lenge uten å fortelle det til noen.

Hilsen deprimert gutt.
Avatar

Takk

mars 11 2017 - 03:12
Men føler meg svak, sårbar, liten og at jeg ikke er verdt. Tror ikke det kommer til å forandre seg noen gang å jeg tenker hele tiden på fremtiden, hvor er jeg om 5 år? Har jeg det bedre?

Hver eneste dag, hele tiden er det noe. Liker de på jobb meg? Snakker de om meg bak ryggen min? Kommer jeg noen gang til å stifte familie? Kommer jeg til å dø alene?

Føles ut som om jeg blir spist opp innvendig.

Så tenker jeg tilbake 5 år på at jeg tenkte hvor er jeg I dag? Om jeg hadde vist da at jeg er der jeg er hadde jeg blitt lei meg. Blir det samme om 5 år igjen? Har lyst til å gråte hver eneste dag men klarer ikke. Jeg ser på meg selv som ingen, et null, en taper. Lar folk tråkke på meg, tør ikke si nei, unngår alt av konfrontasjon.
Avatar

Re: Må bare si det til noen

mars 11 2017 - 18:22
Hvorfor er det så viktig hva andre mener? Det vil alltid være mennesker vi ikke kommer overens med, og andre vi liker godt. Man kan ikke bøye seg og slutte å være seg selv i frykt for at andre ikke skal akseptere oss. Ingen mennesker vil akseptere alt vi foretar oss, det er ikke mulig. Men mange vil akseptere deg som person. Noen vil elske deg, noen vil like deg. Noen vil godta deg. Noen vil være en dårlig match. Sånn er det. Det er de første gruppene vi skal fokusere på. Den siste kan seile sin egen sjø.

Du trenger ikke åpne deg helt for alle rundt deg, men nok til at du kan være deg selv. Gjør du for mye for å tilfredsstille andre mennesker, mister du til slutt din egen identitet. Du lar være å gjøre det du trenger og trives med for å ha det bra.
Noen liker ikke det samme som deg, de har andre meninger. Det betyr ikke at de ikke liker deg som person. Du er ikke meningene dine, klærne dine eller hva du spiser til niste. Det er bare fragmenter av hva du foretrekker. Eller muligheten du hadde akkurat da.
Man kan fortsatt ha flere andre ting til felles. Man er ikke "fiender" selv om noen ikke er enige i alt. Man fokuserer heller på fellesnevneren vi har enn ulikhetene.

Mange uttrykker seg klønete. De sier ting uten å tenke seg om. De tenker ikke at det de sier kan såre. Noen kan kalle deg teit for noe du liker eller sier. De er uenige og liker noe annet, men angriper personligheten din i måten de ordlegger seg på. Kanskje uten å mene noe vondt med det. "Det er bare sånn man sier". Uten selvtillit og filter kan slike kommentarer såre voldsomt.

Noen vil virkelig såre oss, og prøver bevisst på det. Men det kan være de er sinte, såret eller redde. Særlig mobbing handler om å hevde seg selv. På utsiden kan de virke sterke og tøffe, men mange er usikre selv og er desperate etter å komme opp av tomheten de føler inni seg. Tråkker man andre under seg er man ikke selv på bunnen mer. De retter fokus mot andre, så deres egne mangler skal bli mindre synlige. Folk som mobber sliter ofte hjemme eller på skolen. De blir selv mobbet av søsken, mor eller far. Det er det de har lært, de tar ut frustrasjon og smerte på andre.
Mange barn følger "lederen" for ikke å bli utstøtt. De frykter å være alene. Jeg vet om flere som uvillig har vært med på å mobbe, selv om de sliter voldsomt med samvittigheten. De liker det ikke, de vet det er feil, men de er svake og redde. De har ikke noe imot offeret. De følger mengden for å passe inn. Tør ikke stå opp for andre i frykt for selv å bli et offer.

Husk dette når du tenker på fortiden din, og når du vurderer mennesker i nåtid og fremtid. Ingenting du har fortalt indikerer at det er noe i veien med deg som person. Klarer du å se det? Du er ikke disse fragmentene du beskriver. Klærne dine, nista di, skilsmisse, fraværende far. Det er bare ting du benytter for å være varm og mett. At foreldrene dine ikke ville være med hverandre - ingenting din feil. De var for ulike. At din far valgte å holde seg borte - hans mangler, ikke dine. Hvor mye penger din mor hadde og hvor mye hun valgte å bruke på klesplagg og nistemat har ingenting med din personlighet å gjøre.

Personlighet er det som gjør akkurat oss til oss, kvaliteter og egenskaper, drømmer og ønsker. Interesser. Humor.
Alle er unike, derfor kan ingen like absolutt alt med en annen. Selv ektefeller som elsker hverandre krangler heftig til tider. Fordi man er egne individer med egne meninger og preferanser. Sånn er livet. Men man elsker jo selv om? Man aksepterer ulikhetene, for alt har vært med på å forme det mennesket til den man verdsetter så høyt.
Sånn er det med vennskap også. Man trives i hverandres selskap selv om man ikke er like på alle områder.
Kolleger. Alle har negative sider. Og positive sider. Fokuser på det du liker. Ikke heng deg opp i ulikheten. Og husk at forskjellene er viktige. De kan utfordre oss til å se verden på en ny måte. De gir innsikt og muligheter. Ulikheter er ikke nødvendigvis barrierer :)

Og sånn er det med deg også. Der du er ulik andre kan du tilby noe få andre kan. Kun du tenker som deg. Du kan noe andre ikke kan. Du kan se håp der andre ser håpløshet. Du er verdifull og en ressurs akkurat som du er. Uten selvsensur. Ikke skam deg fra å vise deg frem. For hinderet til å være trygg ligger ofte i våre egne tolkninger, følelser og frykter, fremfor at det faktisk er samfunnet som ikke aksepterer oss.

Øv deg litt og litt til å presse komfortgrensa, og vit at noen ganger møter vi andre som ikke er lik oss på visse områder. Det gjør ingenting. De har det på samme måte. Og det finnes andre områder dere kan være nokså like på. Og hvis ikke, finnes det et hav av mennesker du heller bør bruke energien din på. Livet er for kort til å sette seg fast ved det negative. Søk deg mot det gode istedet. La grunne, overfladiske mennesker leve sine liv, ikke la de diktere hvordan du lever ditt. De har ikke forstått hva som er viktig her i verden. Så hvorfor lytte til dem?
Shrug it off and move on.
Avatar

Klarerjegdether - ja det vil du

mars 17 2017 - 02:29
Mobbing setter store spor og sitter lenge i. Innimellom popper "gamle" troll opp igjen. Jeg er godt voksen og kjenner fortsatt på usikkerhet og ikke-god-nok tanker fra tid til annen. Det som har hjulpet meg er tanken på at jeg er ikke min fortid. Jeg er heller ikke mitt reaksjonsmønster som barn. Kroppen husker selv om jeg er annerledes i dag. Menneskene du treffer i dag kjenner deg ikke fra før. De har ikke røntgensyn eller er tankelesere. Du kan velge å gi næring til fortiden din og la den definere hvem du er. Men det er jo ikke det du er eller vil. Det er skummelt å ta kontakt med andre når du sliter med så tunge tanker og har frykt for at historien vil gjenta seg. Den eneste måten å finne ut av det på er faktisk å forsøke. Det er "tryggest" å holde deg for deg selv, men det er jo ikke det du ønsker. Våg å gå utenfor komfortsonen som Hjortelort sier. For hver gang du gjør det, så blir det lettere neste gang. Ta små skritt og i ditt tempo. Ikke tenk så mye på hvor du er om 5 år. Da ser verden helt annerledes ut og bekymringene du har i dag er akkurat bare det. Bekymringer. Vi mennesker er gode på å bekymre oss for ting som slett ikke blir så farlig, guffent eller truende. Da har du brukt masse tid på negative tanker som kun har gjort en ting - ikke ført til noe og berøvet deg energi og krefter du kunne bruke på positive tanker. Har jeg en dårlig dag så tenker jeg på ting, mennesker, opplevelser jeg kan være takknemlig for. Jeg ønsker for deg at du klarer å bryte sirkelen du er inne i. Og ja, du klarer det.
Til forsiden