Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Lite forståelse

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Lite forståelse

sep 19 2017 - 21:08
Hei.
I tillegg til depresjon og angst har jeg lenge slitt med utmattelse. Kroppen min er veldig dårlig. Har mye smerter og plager, i tillegg til å ikke ha nok energi til å klare å utføre vanlige gjøremål på de verste dagene.
Jeg har opplevd svært lite forståelse av både venner, familie og helsepersonell. Jeg har gått til legen utallige ganger og tatt utallige prøver, mens alle prøvene er fine/normale. De sier at jeg er helt frisk, og ber meg gå, og vil ikke gjøre noe mer. Men kroppen min er ikke bra. Hver gang jeg kjenner ting i kroppen min, som ikke er som det skal, blir jeg livredd, og lei, og vil bare vite spesifikt hva som feiler kroppen min - men aller helst vil jeg ha noen som forstår. Jeg prøver å fortelle kjæresten min hvordan jeg har det, at jeg er sliten, men han, sammen med alle andre, tenker ikke på "sliten" på samme måte som meg, og tar det ikke særlig seriøst - selv om jeg VET at at han bryr seg, og gjerne VIL forstå...
Er det andre som har opplevd å ikke bli forstått?
Avatar

Re: Lite forståelse

sep 20 2017 - 00:03
Hei. Jeg er ny her. Men man må jo prøve seg en eller annen gang... Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Er selv bipolær å sliter mye med meg selv, å selv vanlige ting som oppvask å klesvask kan bli en trigger for det verste sammenbruddet. Å vil så gjerne bidra i samfunnet. Og å være normal, men alt føles så ekstra slitsomt.
Avatar

Re: Lite forståelse

sep 21 2017 - 01:23
Hei Martedep. Trist å høre at du har det sånn. Jeg er en mann på 32 år som har slitt med angst og depresjoner i mer eller mindre grad hele livet. Først i fjor fikk jeg tak i noen som hjalp meg med å komme i rett retning. Jeg har gått 100 talls ganger til forskjellige fastleger med en del av de samme symptomene som deg. Blitt testet for ditt og datt uten at noe er galt med det fysiske, til slutt oppnådde jeg bare å få enorm helseangst. En helt ubeskrivelig angst for å gå til lege eller noe som hadde med leger å gjøre. Jeg kunne ikke engang se på tv serier om sykehus eller leger uten å få angst, noen ganger ett fullt panikkanfall.

Jeg gikk endelig til fastlegen min i oktober i fjord. Fordi jeg hadde store problemer med å mestre hverdagen. Jeg sto fortsatt i 100 prosent jobb, men hadde mye angst før jobb og på jobb. Men jeg valgte å være åpen med min fastlege om at jeg virkelig ville prøve å stå i jobben uten at jeg ble sykmeldt. Fordi jeg var redd for at angsten skulle spise opp å knuse min mulighet til å jobbe. Jeg ble henvist til psykolog, noe som var over 3 måneders ventetid på. Selv om jeg ble prioritert pga at jeg er familie far med små barn. Jeg sleit meg igjennom hverdagen såvidt det var, kom inn til psykolog i januar. Brukte masse tid i denne ventetiden på å lese å jobbe mot angsten, finne meg stratergier på å prøve å bli kvitt denne store enorme svarte sekken full av gråstein på ryggen. Jeg hadde allerede blitt bedre når jeg startet hos psykolog så bare etter ett par måneder med time hver uke begynte spørsmålet om jeg hadde behov for psykolog. Jeg var vel kanskje ikke helt ærlig om hvordan jeg hadde det, men syntes det var utrolig vanskelig å åpne meg til en person jeg ikke engang kjente. Jeg som alltid prøvde å skjule dette for alle rundt meg. Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg ikke hadde behov for psykolog akkurat nå. Heldigvis sa psykologen ok, men ring hvis ting blir værre.

Å værre skal jeg love deg det ble. Jeg hadde plutselig ikke en SJANSE til å komme meg på jobb, angsten var så sterk at jeg bare ristet ved tanken av å dra på jobb. Jeg måtte tul fastlegen igjen, turte plutselig ikke kjøre personbil engang. Ganske ironisk når jobben min er yrkessjåfør med vogntog. Kona mi måtte kjøre meg til fastlegen, hun måtte til og med være med meg inn til fastlegen. Å da bestemte jeg meg for å la alle maskene bare falle, satt å gråt som en liten unge inne på legekontoret.

Jeg ble sykmeldt 100 prosent i en måned i starten. Så tok jeg kontakt med psykologen. Å jeg lot alle maskene bare falle i telefonen til psykologen, fikk komme inn ett par dager etterpå. Hvor det ble bestemt at jeg skulle begynne på medisiner mot angst, noe som har hjulpet meg mye. I tillegg er jeg med på en panikkangst gruppe nå som jeg har stor nytte av. Jeg har virkelig lært meg mange gode teknikker for å mestre angst. Nå er jeg tilbake i 50 prosent jobb, ligger nå på sykehuset sammen med min kone å vårt 3 barn. For 2 måneder siden var det helt utenkelig å være med på sykehuset, i går var jeg med på hele fødselen!

Det jeg prøver å få frem er at du må bare kjempe for å skaffe deg hjelp. Tro meg, det kommer til å hjelpe deg om du går inn å bare la alle maskene falle å går inn med ett åpent sinn.
Masse lykke til. Om du vil kan du legge meg til som venn så kan vi dele erfaringer.
Avatar

Hei

okt 28 2017 - 20:12
Det er ikke alle som har hatt psykiske problemer og har derfor vanskelig for å sette seg inn i hvordan du har det
Er hardt å sitte med alt alene
Til forsiden