Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har en tung, psykisk lidelse/diagnose. Jeg jobber for å bli frisk hver eneste dag, men som mange her inne sikkert vet, er det ikke bare å knipse med fingrene og så ordner det seg. Det ordner seg ikke! Jeg har hatt denne jævelskapen i mange år nå.

Derfor takler jeg også motgang dårlig. Jeg har ansvar for flere enn bare meg, og nå skal vi snart bli pælma ut her vi bor fordi hun som eide huset har dødd og familien ønsker å selge det. Jeg har søkt om lån i husbanken, men fordi jeg er syk så får jeg ikke startlån der. Selv om hn jeg er gift med arbeider. Så vi sitter fast. Kommer til å ende opp på "gata"/i kommunal bolig med folk som bruker narkotika osv. Jeg sitter febrilsk og leter etter løsninger, men finner dem ikke. Jeg har gitt det jeg kunne gi, av meg selv, og er ved veis ende.

Istad tenkte jeg på å hoppe foran toget, men slo det fra meg. Jeg skal bare lide meg gjennom det, helt til det ikke er noe mer igjen av meg. Jeg har det bare helt jævlig nå, jeg har ingen å snakke med. Ingen som forstår, som lytter, ingen medfølelse fra en mygg engang. Jeg er sint på meg selv fordi jeg er syk, jeg har ingen å rette følelsene mot så jeg tar det ut på meg selv. I form av selvhat og kjeft. Jeg klarer å være et observerende vitne, noen ganger, så jeg vet at det er pga min lidelse at jeg takler det på den måten.

Men for å være ærlig, hvem hadde ikke gått i kjelleren av å mislykkes, og vite at du snart blir kastet ut av boligen din? Den følelsen. Av å virkelig feile i livet. Svikte alle du er mest glad i. Føle at bakken svikter og at du bare flyter rundt i et tomrom uten kontroll på noe som helst.

Jeg skammer meg over å være syk. Kan ikke gå ut døra med hevet hode. Jeg skylder på meg selv for alt dette, selv om jeg et sted dypt inne i hjertet vet at jeg ikke valgte å bli syk. Men jeg skulle gjort.. skulle tenkt.. skulle blitt.. skulle vært sterkere. Klarer alltid å få det til å bli min skyld.

Jeg er bare jævlig lei meg akkurat nå, og har det virkelig ikke noe bra.

Hei ! Jeg kan ikke si at jeg forstår hva du går gjennom, men jeg kjenner igjen følelsen du sitter med. Følelsen av å være på dypet og ikke se toppen. Følelsen av å stå på bunn, ikke få luft, ikke få puste... Følelsen av å stå i en boble. Noen ganger er folka rundt deg mer villig til å lytte enn du tror. De forstår ofte mer enn vi gir dem cred for. Ofte så vil de hjelpe, man må bare gi dem sjansen. Dine nærmeste kan se at du har det vondt og tungt, men de kan ikke lese tankene dine. Prøv å snakk med venner, plutselig er det noen som kommer gjennom for deg!
Det kan godt være at mange snur deg ryggen og har nok med seg selv, men der kan du iallefall luke ut de som bryr seg om deg og de om ikke gjør det. Prøv å vær åpen. Gi folk en sjanse til å overaske deg.
Når man er på bunn kommer man ikke lengre ned, da er det bare en vei å gå og det er opp.
Ønsker deg alt det beste, hold ut, ikke mist pusten og motet!