Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 7 2017 - 11:12
Da gikk det plutselig opp for meg: Jeg har ingen fremtid.
Jeg fikk en overveldende og altoppslukende følelse av at jeg virkelig ikke har noen fremtid. Jeg følte meg gammel og oppbrukt, og følte at livet mitt er over allerede. Jeg følte at jeg satt i stolen som en 90 år gammel person, med hele livet bak seg, og tenkte "nå er jeg ferdig med livet, det er ikke mer å hente". Jeg følte virkelig at jeg var og er ved veis ende nå.

Og det er ingen god følelse, den store og mørke følelsen av at alt i fremtiden er mørkt. Jeg ser ingen løsninger på noe som helst og jeg begynte til og med å se merkelige ting på TV'en, for eksempel så la jeg merke til at en av programlederne så så gammel ut. Det hadde jeg ikke lagt merke til før. Så var det han andre programlederen, som også så så annerledes ut. Jeg så ting jeg ikke har sett før og det virket bare som det gikk opp et slags lys for meg (eller at det klikket litt?).

Jeg er en som ser etter løsninger, som ordner og fikser. Egentlig er jeg en sprudlende person full av gnist :) Men alt startet med disse traumene jeg sliter med (ptsd), jeg har i mange år lidd av sosial angst i liten grad, men etter dette som hendte har alt bare gått nedover. Jeg er sterk, og kommer meg ofte på beina etter en tøff periode, men nå merker jeg at jeg er så langt nede jeg nesten aldri har vært før. Nesten. Jeg har vært gjennom mye vondt fysisk, men det er noe med det psykiske; det finnes omtrent ikke grenser for hvor vondt man kan ha det psykisk.

Jeg er deprimert.

Jeg orker ikke å dusje, men tvinger meg selv til å gjøre det likevel. Egentlig orker jeg det ikke. Alt er et ork, alt er tvang, alt er at jeg bestemmer meg for at jeg må. Hadde jeg bare hatt meg selv så hadde jeg nok gått rundt skitten, med fett hår, skitne klær og i en skitten liten hybel eller i kjelleren til mamma og pappa. Tynn som en flis.

Jeg spiser ikke, drikker ikke, før jeg er sammen med noen. Når jeg er alene er jeg alene på alle måter. Heldigvis er jeg ikke alene hele dagen så jeg får i meg mat og drikke etter hvert, men det kommer liksom i siste rekkefølge. Prioritering No. 1 er å få orden på tankene, og det å få kontroll. Derfor skriver jeg her nå, jeg trenger noen å snakke med. Trenger støtte og forståelse, for det finner jeg overhodet ikke ute "i virkeligheten", mine foreldre hater å snakker om sånt og er veldig sånn "jaja, men nå tenker vi ikke på det". Deres løsning på alt er å unngå tankene.

Men problemene forsvinner ikke bare vi ikke erkjenner dem.

Jeg er syk. Hovner opp i kroppen, er kvalm, har mye dårlig mage, mister hår, nå får jeg grått hår også (!!!), er blek og ser veldig syk ut med mørke ringer og poser under øynene. Jeg har dårlig nattesøvn og sliter litt med insomnia, dog i liten grad. Men det er pga stress. Jeg har masse ekstrasystoler (hjertet slår dobbelt) og uregelmessig puls. Jeg har vitaminmangel selv om jeg spiser neeesten normalt. Jeg sier neeesten, fordi jeg for noen år siden PLUTSELIG helt ut av det blå fikk tusen (ca) allergier og ikke kan spise noenting. Jeg kan ikke engang lukte på nøtter før jeg blir syk. Sånn har jeg aldri vært før. Så kan ikke spise "godteri", kan ikke drikke øl, det er en lang rekke med matvarer jeg får reaksjoner på - så utrolig mye jeg må unngå. Plutselig. Og reaksjonene er alvorlige, hovner opp i halsen og hovner opp i kroppen og faller sammen på gulvet og skjelver. Har ikke diabetes. Er under utredning, men ingen skjønner noenting. Vurderer privat, men fikk avtale med et sykehus om at de skal ta meg inn igjen om det andre sykehuset ikke finner ut av dette (noe de ikke gjør, og noe som kan ta tid fordi de gir meg timer med TRE MÅNEDERS MELLOMROM).

Vi blir pælma ut av leiligheten/huset vi leier og har ikke noe sted å bo. Jeg må velge mellom nye votter og brød. Selvsagt faller valget på brød.
Hunden min har dødd. Jeg er allergisk mot hunden til svigers så når jeg er der må jeg ofte på legevakten pga hevelser (teit, jeg vet, men sånn er det).

Jeg har ptsd, og traumer, etter noe grusomt jeg opplevde uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Jeg sliter også med migrene, men det er en bagatell sammenlignet med det andre! Og så videre.

Og når DET er utgangspunktet mitt for "hele verden", så er det kanskje ikke så rart at det blir litt tungt. Har du a4-jobb, er sunn og frisk og har det fint, så er det ikke så farlig om du får allergier. Det er sinnssykt kjipt, men du har "litt å gå på" mentalt. Det har ikke jeg.

Hårstrikken min røk her en dag og jeg kjente bare at det var skikkelig ille. Det er jo egentlig ikke det, men begeret mitt er fullt. Det skal ingenting til før jeg knekker sammen. Og jeg er bare veldig lei meg, hele tiden. Kjennes som en stor svulst med tårer som sitter fast i kroppen min, som ikke kommer ut. Det gjør vondt i brystet. Jeg har mye vondt i hjertet og nedover venstrearm, men ikke påvist noe hjertefeil etc.

Tror det er pga angst og stress. Og nå.. nå blir jeg grå i håret... Og får hetetokter og masse symptomer på overgangsalderen. Er nok ikke det, men tanken ligger i bakhodet. En av mine foreldre har autoimmun sykdom og det kan gjøre at en "går over" tidligere. Bare en tanke, bare noe jeg har lest.

Men jo - rød tråd igjen - jeg følte at jeg ikke har noen fremtid.
1: jeg kan ikke jobbe.
2: legene kan ikke hjelpe meg (vært hos 5-6 forskjellige)
3: psykologen kan ikke hjelpe meg (hatt 2 stk i 2,5 år)
4: jeg kan ikke gå på skole pga sosial angst
5: jeg kan ikke uføretrygdes fordi jeg ifølge nav er "for ung"
6: Jeg har et ØNSKE om å jobbe, men ingen vil ansette meg siden jeg ikke har de rette papirene eller kvalifikasjoner, dessuten er jeg needy i form av at jeg ikke kan sitte i kassa på Rema, pga sosial angst, og har dårlig rygg etc.

Ja... jeg føler at jeg ikke har noen fremtid, og har falt ned i et sort hull. Det som vippet meg over nå er egentlig det at familien min hiver meg ut av leiligheten fordi de trenger penger til å kjøpe seg en luksusvilla eller noe. Så mye var jeg verdt, RETT FØR JUL. Takk for alt. Bare enda en bekreftelse på at jeg føler at ingen liker meg.

Ja, for jeg var sinnssykt glad for å ha fått 5 på eksamen i høst! Jeg var skikkelig flink, på grunn av noe tull med et tiltak jeg var i leste jeg til eksamen i bare 2-3 uker, men jeg klarte det! Jeg var så glad! 2 dager etterpå kommer beskjeden om at vi skal hives ut, og jeg har gått rett i kjelleren. Helt ned. Ser ingen vei opp.

Og jeg føler meg svak og fremtidsløs, og mislykket.
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 7 2017 - 11:42
Innlegget er ulest.
Heisann

Det høres ut som om du har veldig mye å bale med nå. Har du vurdert en innleggelse? For meg hjelper vertfall det når jeg har det som du har det nå. Få en seng en plass hvor det er folk, og bare kunne la noen passe på deg litt. Det er ikke sikkert det hjelper, men det kan kanskje være vært et forsøk?
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 8 2017 - 09:34
Ja, jeg har mye nå. Orker ikke engang å dra til psykologen. Jeg har vurdert det, ja, men det er mer sånn får de som sliter akutt (helt ville) eller narkotikamisbrukere. Og jeg liker ikke konsekvensene (journalføring)
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 8 2017 - 11:42
Det er ikke riktig. Det du snakker om er lukkede poster. Det finnes både akutte åpne poster, og poster du kan søke deg inn på. Så lenge du har problemer med å ta vare på deg selv, har du en god grunn for innleggelse.

Og jeg skjønner at det å ha journal på innleggelse er skummelt, men er det ikke bedre enn å risikere å bli så dårlig at det skjer deg noe eller ei blir satt på tvang? Jeg har vært igjennom begge deler, og jeg anbefaler frivillig. Kan du heller se på det som å ta vare på helsa? Om noen du kjente ble syke, ville du ikke da bedt dem oppsøke hjelp? Jeg tror Det, og da tror jeg det er lurt for egen del og.
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 10 2017 - 22:33
Jeg skjønner hva du mener, men jeg tør ikke. Enn så lenge tar jeg vare på meg selv "ok". Jeg orker ikke engang å dra til psykologen. Vil bare være i fred. :(
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 10 2017 - 23:03
Kan du få noen til å følge deg? Jeg vet at det frister å sitte alene med det, men det er sånn depresjoner fungerer. Man vil bare være i fred, og slår seg til ro med at man jo klarer seg ok, og man kan til og med la seg lure til å tro at ensomheten gjør enn godt. Men det gjør den ikke.
Du trenger jo ikke gå ut av rommet om du legger deg inn? Si hvordan du har Det, eller vis til det du har skrevet her, på innkomstsamtalen, og gå og legg deg på rommet. Om du bare kan orke å reise ned og be om hjelp så kan de fikse resten. Du trenger ikke bekymre deg for mat, rydding klesvask eller noe, de hjelper deg, og du kan bare sove det fra deg. Jeg har ganger når jeg er innlagt hvor jeg ikke går ut for å spise en gang. Men det hjelper, for man får en pause fra hele livet, og personlig får jeg vert fall slappet av ti ganger bedre enn hjemme. Får faktisk sovet uten at jeg våkner mer utslitt hver morgen. Og jeg tror det kanskje hadde gjort deg godt, å faktisk fått sovet ut litt skikkelig. Det er utrolig hva en natts søvn kan gjøre for kropp og psyke!
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 11 2017 - 09:23
Ser den asså. Men så har du mine andre problemer; mat. Jeg kan ikke drikke noe annet enn vann, og det er jo greit nok. Men jeg kan ikke spise brød som inneholder spor av nøtter og soya etc. Jeg kan ikke spise frukt eller bær. Jeg kan ikke spise mat som inneholder spor av egg, heller. Vet at endel sånne steder har "ferdigmat", da jeg var innlagt på sykehuset sist tok det meg 1-2 dager før jeg fikk mat fordi de ikke visste hva de skulle gi meg, for de hadde ikke brød "uten spor av".

Hva gjør de, da? Kan ikke engang bestille en pizza.
Avatar

Re: I går satt jeg litt apatisk og så på TV...

des 11 2017 - 11:34
Det er litt annerledes når man er akuttinnlagt. Jeg har ikke så mye( vegetar, melk og kiwi), men etter min erfaring fikset de over natten. Forskjellen på somatisk og akuttpsykiatrisk er at de tar inn mat til avdelingen hver dag, og er mer vandt til å måtte finne løsninger på sparket enn det de er på en avdeling hvor de har planlagte innleggelser. I verste fall må de springe på butikken da, men gjør de jobben sin skikkelig er det noe de er villig til å gjøre også.
Til forsiden