Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan skal jeg noensinne klare å like meg selv?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan skal jeg noensinne klare å like meg selv?

mars 5 2018 - 10:26
Hvordan skal jeg klare å like megselv når jeg vil meg selv så vondt?
Jeg kommer ingen vei i livet og gjør ikke noe med det. Hjelpesløsheten og håpløsheten og mørket virker som om de er de eneste som virkelig gir mening, som betyr noe. Jeg skulle ønske ting var anderledes, at jeg fikk til å ta vare på meg selv: trene, spise sunt og ikke ønske at jeg tar opp plass for noen som kunne levd mitt liv langt bedre enn det jeg får til. Utallige ganger har jeg sett for meg hvordan det ville vært å dø.. Det å slippe å være inni mitt eget hode, at jeg vil sovne og ikke våkne igjen, men i drømmene mine vil jeg leve. Da kjemper jeg og argumenterer for hvorfor jeg vil leve, men disse svarene går opp i røyk innen jeg åpner øynene. Hvis jeg skal være ærlig så synes jeg ikke at jeg fortjener noe mer enn et bruddstykke av det livet har å tilby og tror fast bestemt på at jeg blir nødt til å nøye meg med en trøstepremie, en pokal for å ha deltatt.

Fanget i en kropp som forfaller, med et hode og en hjerne som aktivt går inn for å holde meg i vanene der jeg ødelegger for meg selv. Jeg unngår avtaler, jeg krymper meg i møte med andre og aller helst vil jeg krype inn i en mørk krok og bli der. For da slipper jeg å se meg selv i speglet med de tomme øynene, det dradde fjeset, med munnen slapp og nedadpekende. Jeg slipper å forholde meg til at klærne mine ikke passer lengre, selv om jeg for ikke så lenge siden kjøpte dem i større størrelse. Jeg kjenner på ønsket etter å ødelegge noe og i mangel på å finne noe konkret foran meg er det meg selv det destruktive treffer. Det syder og koker, jeg kan kjenne det i hele meg, nå kommer jeg til å ødelegge noe, krangle med noen, si noe jeg ikke mener...

Jeg er ikke fornøyd og har problemer med å godta depresjonene som stadig kommer tilbake til meg. Nedstemtheten farger livet mitt svart og de gangene jeg faktisk prøver å være positiv brister stemmen, eller så høres det ikke ut som jeg mener det jeg sier. Jeg føler meg stuck og ser mye bakover, jeg klandrer meg selv fordi jeg ikke er i stand til å endre det som har skjedd og fordi jeg ikke klarer å forhindre tilbakefallene. Tanker om å ikke strekke til bærer jeg med meg hvor enn jeg går og føler ofte at jeg er et svart hull som suger livs kraften ut av dem rundt meg. Mange rundt meg er glade i meg, de sier at jeg er sterk og flink og verdifull og jeg vet at de mener det, men det strider i mot alt jeg ser og opplever. Det strider i mot min egen virkelighets oppfattelse. Det er ingenting jeg heller vil tro på, men jeg er ikke glad i meg selv og jeg utstår ikke meg selv. Derfor har jeg vanskeligheter å tro på det de sier om meg. Hvordan skal jeg klare å like meg selv godt nok til at jeg skal kunne klare å gi slipp på mye av de vanskelige tankene og følelsene jeg bærer på?
Avatar

Re: Hvordan skal jeg noensinne klare å like meg selv?

mars 5 2018 - 18:39
Hei
Når jeg leser det du har skrevet, så kjenner jeg meg igjen. På mange måter.
Jeg har kommet meg videre. Fordi jeg bestemte meg for at det er kun jeg som kan styre meg eget liv. Og bestemme om jeg vil bygge det opp eller ikke. Jeg kunne riktig nok ha støtte fra andre som familie, venner, behandler osv. Men resten var opp til meg selv.
Starten er nok fokuset. Hva fokuserer du på til daglig? Hvorfor river du deg ned slik? Hvorfor mener du at du ikke fortjener å ha det bra? Er du ikke like mye verdifullt menneske som andre? Hvis du svarer "nei" ...så hvorfor ikke?
Det er et ordtak som sier: Man er sin egen lykkesmed.
Og det er noe i det.
Ingen andre og ingenting annet kan gjøre en lykkelig annen enn en selv. Samme hva man har overbevist seg selv om.
Jeg begynte med å ta vare på kroppen min. Gikk turer. Hele tiden. Var som i en boble. Gikk. og gikk. Uansett vær. Det var kansje det tøffeste. Fordi jeg hatet å gå ut så andre kunne se hvordan jeg så ut. Men jeg gikk. Og gikk. Og med hvert skritt kom en liten gnist av viljestyrke til å klare mer.Til slutt var det veldig greit å komme seg ut. Jeg ble nesten avhengig. Så kunne jeg begynne å ta tak i det mentale.
Fokuset måtte være å se frem, ikke bak. Goddta meg selv. Se sider jeg har benektet. Bygge meg opp.
Et hjelepmiddel var å se meg selv som en liten jente. Og deretter spørre meg som voksen, : Hadde du sagt så mye styggt til en liten uskyldig jente på 7 år? Hadde du revet henne ned, sagt hun var håpløs, stygg, mislykket.....? Det gjorde jeg med den voksne meg. Og jeg er den samme som den jeg var når jeg var 7 år.....
Og slik fortsatte jeg. Tok tak i en bit etter den andre. Ta en ting om gangen. Ellers blir det bare kaos og tilslutt gir en opp. Fokuser mer på det som er verdifullt i livet ditt. Ikke på det som river deg ned.
Gå turer. Tenk fremover. Ta ansvar. Konfronter den lille jenta i deg. Vær snill med henne. Beskytt henne. Du vet faktisk at du fortjene det like mye som alle andre. Bygg deg opp gradvis. Bearbeid, og deretter legg det bak deg. Gi deg selv en gave. En bedre fremtid, selv om fortiden har vært tøff.
Jeg kunne skrevet mer. Men kan skrive mer om du vil. Kom med spørsmål.
Jeg er her.
Anna
Avatar

Kom i kontakt med kroppen din!

mars 5 2018 - 21:12
Må si meg 110% enig med det AnnaSa73 sier. Begynte selv å gå tur hver dag uansett vær. Så begynnte jeg å jogge etter jeg følte meg sterk nok. Til slutt begynte jeg å utkonkurere alle tidligere fordommer jeg hadde til meg selv når jeg klarte å jogge et halvmaraton hver dag. Totalt sett tok det meg ikke mer enn 1 måned for å få fullstendig fred. Men det viktigste uansett hvor jeg var i progresjonen var å ha fokus på å få hodet til å holde kjeft, og la kroppen ta styringen. Du kan se på Kroppen og Hodet dit som et ektepar: Det blir bare sur stemning når bare en får viljen sin, og begge må få slippe til for å få luftet anstrengelsene, fordi det er bare da de kan lytte og vise kjærlighet til hverandre! Bare ta kontakt om du vil ha noen å snakke med. Håper det vil gå bedre med deg fremmover!
Til forsiden