Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva er vitsen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva er vitsen

april 12 2018 - 18:24
Hei,
er bare så fortvilet nå. Jeg har slitt siden barneskolen. Har karret meg gjennom grunnskole, VGS og høyere utdanning (dog med mye fravær). Men må ta mer/annen utdanning for å få en sikker jobb.
Jeg fungerer ikke. Eneste grunnen til at jeg så vidt har fått det til er at jeg har latt være å tenke på ting i familien min. Sliter veldig med relasjoner innad i familien. Det er noe som ikke er slik det skal men er ikke så lett å sette fingeren på. Mor som aldri har bodd med oss barna. Stadige nye stemødre, stesøsken. En far som ikke tar ansvar, men er fraværende og lar ting dure og gå. "Søskenvold" som ikke blir slått ned på og sett på som det det er: Vold. Jeg har alltid måttet ta skylden. Ansvaret. Og blitt stående alene.

Jeg skjønner at man ikke kan gå hele livet og være et offer. Men jeg greier ikke å se bort fra alt. Ingen anerkjennelse. Ingen unnskyldning. Bare bullshit. Og familierelasjonene er unormale. Usunne. Jeg hater meg selv. Og kan ikke se for meg et liv der jeg kan fungere. Stå opp, ordne meg og faktisk leve. Jobbe.

Nå prøver jeg å finne ut mer om meg selv og prøve å finne noen grunn til å leve. For jeg har gått i en flere år lang dvale. Prøver å finne meg hybel i Oslo. For det er vel fornuftig å studere mer. Selv om jeg blir kvalm av å tenke på å lese hundrevis av sider pensum. Pugge, lese, skrive, levere. Alle de krav jeg setter til meg selv. Det må være bra. Det må være best.

Har vært på 3 visninger å hver gang får jeg beskjed om at: "Du ga et godt inntrykk, men beklager vi valgte noen andre". Jeg orker ikke mer. Jeg har ikke lyst til noe. Ingenting. Samboeren min sier at han er glad i meg. Nå – etter at jeg har sagt at jeg er på tur ut. Sier han ikke har noe å se frem til. Fordi jeg sliter. Takk for den. Ikke jeg heller. Jeg har alltid slitt. Men nå har jeg ikke en studieplass, en pult jeg bare kan møte opp til å late som at jeg har vært småsyk et par dager. Nå går jeg hjemme. Taklet ikke å jobbe. Ble verre av behandling. For da måtte jeg begynne å ta tak i ting. Men, jeg vet ikke hvor eller hva jeg skal gjøre. Da jeg var 15 tenkte jeg at når jeg var 25 så var livet mye bedre. Men det er jo ikke det. Hva gjør man da. Når man ikke kan se for seg at ting er OK. Eller bra?

Kan noen få meg til å se noen mening i dette livet? Sliter veldig nå.

(Er for tiden under behandling for tilbakevendende depresjon hos psykolog ca. 1 gang i uka. Alvorlig episode).
Avatar

Re: Hva er vitsen

april 13 2018 - 08:26
Hei!
Vondt å lese at du har det vondt! Jeg kan ikke relatere meg til alle problemene dine, men noen av dem.

Først og fremst, dette å finne hybel er uheldigvis for veldig mange vanskelig å få tak i. Mange bruker også foreldre som en backup løsning som gir utleier en ekstra trygghet. Urettferdig, men sånn er det. Ikke gi opp jakten etter hybel den vil komme!

Selvom vi ofte føler vi ikke har noe å se fremover til, liker jeg å tro at vi har MASSE å se frem til! Selv er jeg også i en situasjon der jeg sliter med å være positiv. Men vi må prøve å finne det positive i ting. En kopp kaffe kan kanskje være lykke? Kos deg med koppen og øyeblikket du er i da! Kanskje når du spiser en appelsin at du får ro og fred, nyt det!

Noen ganger trenger vi noen dager hjemme, det er mye følelser og inntrykk som skal bearbeides. Vi alle bearbeider følelser og tanker på hver vår måte.

Det er noen ganger de små tingene vi må gjøre, litt små steg frem for at de store virkelig skal gi mening. Veien ditt er ikke alltid lett! Jeg har selv opplevd å være 100% uovervinnelig! Og havne på 0 igjen. Jeg vil ikke la dette vinne over meg, selvom jeg har hatt lyst å gi opp!

Ikke se ting på som et nederlag, du vil få tid til å studere eller jobbe når du er klar! Men ta det i ditt tempo! Jeg er også glad du er i samtale med psykolog. Dem kan ofte peile oss på riktig spor!

Jeg ønsker deg alt godt her i verden!
Din venn -OCDmannen
Avatar

Hei

april 13 2018 - 11:20
Jeg leste innlegget ditt og det var vondt å lese. Jeg sliter også men prøver å se det positive. Om det så er små ting eller hendelser.

Jeg synes du er kjempe flink som har klart å studere deg gjennom videregående og studier. Du har jo kommet langt på den måten og det i seg selv er jo en seier. Det er jo mange som ikke klarer å fullføre videregående av ulike årsaker og det at du har klart det, er jo en seier i seg selv.

Virker som du stiller høye krav til deg selv og i lengden så kan det være en belastning mer enn en fordel. Kanskje det kunne være lurt å senke kravene litt. Nå vet ikke jeg hva slags studier du har valgt eller ønsker å studere, men når man sliter mye fra før av, kan det være lurt å snakke med en karriere-veileder. Se hvilke muligheter du har og om det finnes noen andre studier som ikke krever altfor mye lesing og pugging. Tror det er bedre med små steg enn å hoppe inn i noe som bare vil gjøre deg mere sliten og deprimert.

Livet er mere enn bare å lese seg til noe. Man kan også gjøre noe nytt, for å oppleve noe positivt og meningsfullt.
Alt fra yoga, frivillig arbeid, lærling eller lærling-kandidat i et yrke som du kunne tenke deg eller bare ta deg tid til å senke skuldrene og gi behandlingstiden hos psykolog en mulighet til å bare være deg og se livet med nye øyne:)

Det er lov å ta en pause noen ganger. Hvis du trenger å være sykemeldt en periode, så gjør det.
Det er viktig at du tar vare på deg selv. Hvis du ikke er glad i deg selv, kan du heller ikke bli glad i andre, så det er viktig at du tar små steg for å føle deg bedre.
Jeg prøver det...det er ikke lett, men man må bare prøve seg frem.

Jeg savner selv en venninne. Hvis du trenger noen å snakke med eller en venninne, så hører jeg gjerne fra deg:)

Jeg er kanskje eldre enn deg men jeg er veldig ung til sinns og er åpen for å møte nye mennesker.

Er selv født og oppvokst i Oslo. Har bodd flere år i Bærum ( nabokommunen ) men bor nå i Drammen.

Har du prøvd å legge ut en annonse? Kanskje det er mere muligheter å snakke med Oslo kommune ang hybel, eller så tror jeg det er mere muligheter om du søker en hybel litt utenfor byen.
F.eks i Bærum. Der er det dyrt da, men man kan være heldig å finne to-mannsboliger eller store villaer som leier ut rom osv. Det er verdt å gi det et forsøk, tror jeg. Det er også god transport utenbys med både buss og t-bane, så det er ikke lange veien inn til Oslo sentrum hvis du studerer der:)

Håper du har det bedre i skrivende stund.
Klem fra Drammen:)
Avatar

Re: Hva er vitsen

april 13 2018 - 17:55
Takk for tilbakemeldinger!

Det er veldig vanskelig å tenke rasjonelt. Jeg har på en måte latt samboeren min erstatte en familie og et hjem. Men nå føler jeg ikke at jeg er en egen person. Er sykt lite selvstendig. Men det er begrenset hvor lenge man kan gå og ikke ta hensyn til sine egne følelser. Jeg har alltid fått høre at jeg overdriver. Det føles som at så lenge jeg er "flink pike", holder kjeft og gjør det jeg skal så er alt OK. Hvis ikke er det jeg som er problemet. De faktiske problemene blir ikke tatt opp slik at man faktisk blir ferdige med ting og kan se fremover.

Alt går i sirkel. Jeg har et sykt savn etter en familie. Eventuelt en normal familie. Der man kan snakke om ting. Der man støtter hverandre. Uansett hvor jeg snur meg så kommer alt frem til at årsaken til at jeg føler det slik jeg føler er fordi jeg ikke er bra nok. Ikke har gjort ting bra nok. Dermed har jeg også problemer med mat. Men til og med ikke det gjør jeg bra nok. Jeg spiser for mye. Jeg spiser feil. Men av og til er det akkurat som at jeg spiser mye med vilje. For med den skammen som kommer så har jeg et svar på hvorfor alt er som det er; det er fordi jeg har gjort noe galt. Det er jeg som er fæl.

Hvorfor gidder du en gang å late som? Prøve å være noe du ikke er. Alle kommer til å se hvordan du er uansett. Derfor er det vanskelig i relasjoner med andre. Har lett for å bli bytte for baksnakking, utestenging osv. Har aldri skjønt meg på det sosiale. Det er så vanskelig. Jeg er så lett et offer. Hele meg er bare skam og negative tanker.

Før prøvde jeg å hevde meg. Mente jeg var noe. Men nå vet jeg at jeg ikke er det. Familiemedlemmer og nær slekt er flink med å minne meg på ting. Eller dikte opp situasjoner og legge skyld på meg. Og for å kunne fungere i hverdagen må man ha en viss følelse av å føle at man er noe.

Beklager for egoistisk tankespinn her. Er bare sykt sliten og prøver å skrive ned tanker om hvorfor eller hvordan ting er. Lite rasjonelt og negativt:(

P.S. Angående hybeljakt har jeg tatt direkte kontakt med de som bor i de ulike kollektivene. Vært på visning. Den ene plassen følte jeg vi matcha veldig. Skikkelig koselig jentegjeng. Men de valgte ikke meg. Så, jeg har liksom ikke bare blitt ditcha av utleiere, men av potensielle venner. Føles som å være på date og ikke få invitasjon til date nr. 2. Skal på visning igjen til helgen, men vet ikke om jeg har nok energi til å late som at jeg er frisk og morsom å henge med. De spør også om hva jeg holder på med for tiden også. Hva skal jeg si da? Arbeidsledig og gjør ikke en dritt? Føler jeg må forsvare meg selv samtidig som at jeg ikke er frisk i det hele tatt. Hadde jeg hatt en fysisk sykdom kunne jeg sagt at jeg har vært syk, men kan liksom ikke si at jeg er alvorlig deprimert liksom. Har lyst på en ny start, men får liksom ikke en hybel en gang :o
Avatar

Re: Hva er vitsen

april 13 2018 - 22:02
Hei.
Det er ikke lett å ikke kunne ha noen å prate fortrolig med.

Jeg fortalte mine foreldre først da jeg hadde fått innvilget behandling, litt fordi jeg var redd hva dem skulle si. Jeg har vokst opp med at "deg er det ikke noe geernt med", og har levd litt etter det til jeg fikk min knekk. Jeg er en person som har oppnådd mye, og derfor følte jeg ekstra på en skam det å ikke klare "dagligdagse" ting.

Jeg har innsett at vi kan treffe veggen / motstand uansett hvor vi er i livet. Om du har mastergrad, om du er ufør eller om du barista på kaffebaren. Altså det er ikke det som definerer oss som en person.

Dette med at familie minner deg på ting, tror jeg dessverre er vell så vanlig i mange familier. Det er alltid noen som er bedre enn andre, og det er veldig viktig for noen å få frem. Spesielt i familieselskaper...
Jeg har satt på plass et par i min familie for sånt, men det betyr ikke at det ikke vil skje igjen i neste selskap. Det er nok bare sånn det blir.. For dem er det tydeligvis viktigst å være best, og da tenker jeg jaja, du får lov å tro.

Dette med baksnakking kan fort skje i alle vennegjenger, jeg selv har baksnakket flere venner av meg. Ikke nødvendigvis i en negativ forstand, men for å få oppklaringer i diverse. Men om noen baksnakker meg, det får dem bare gjøre. Men svaret og fasiten er en selv. Ikke tenk på deg selv som et lett offer, og hvis noen utestenger deg så er det like greit å droppe dem. Ikke bruk energi på folk som gir deg negativ energi, i værste tilfelle får du konfrontere dem og spørre hvorfor dem gjør det.

For meg ser det ut som du trenger å få litt ekstra energi og giv, så begynner du å komme tilbake på rett spor! :)
Men det er nok ikke noe som blir gjort over natta! Uheldigvis... Hadde det vært så enkelt, hadde nok ikke jeg selv vært på dette forumet.
Sett deg daglidagse mål, gjennomfør etter beste evne og ta hver seier for en seier! Om det så er en liten seier, er det en seier!

Jeg heier virkelig på deg! Jeg tror du skal komme deg fint igjennom dette, og husk det finnes profesjonell hjelp der ute!
Mange ganger er det tyngste skrittet å spørre etter hjelp, og ikke gi deg! Det er mye god hjelp der ute!

Uansett, håper jeg at jeg hjelper litt, og vet godt hvordan du har det på noen punkter!

Din gode venn -OCDmannen
Avatar

.

april 18 2018 - 19:09
4. visning og fikk ikke hybel nå heller :(
Kanskje det skinner i gjennom at jeg ikke har det greit. Har jo alltid vært klønete sosialt og er ikke akkurat utadvendt. Får liksom ikke sjansen til å få en ny start. Hvordan blir det sosialt på studiene når jeg ikke en gang greier å få meg hybel fordi jeg er så teit. Gir opp.
Til forsiden