Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hjelp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hjelp

juli 23 2017 - 15:38
Jeg vet ikke lenger hva som skjer med meg. Jeg føler meg ensom, tom, men likevell føler jeg at jeg bærer på en sorg for to. Året mitt begynte så vanvittig bra. Jeg gikk hånd i hånd med min aller beste venn i en tåkelagt rakettsky, og vi lovde hverandre om at i år skulle vi gi litt faen. leve litt.

Men nå har det skjedd så mye.

For en måned siden prøvde min bestevenninne å ta livet av seg. Jeg hadde kjeftet litt på henne, vi var full, og jeg gikk hjem. Hun gikk hjem for å ta livet av seg, men ambulansen rakk akkruat frem. Jeg fikk han hun bor med til å sjekke til henne, og hun var ikke der. Det var bare en dødsbeskjed om at nå- nå er det over. Jeg glemmer aldri da jeg sprang over broen, stoppet opp og måtte sjekke om det var et lik i elven. Foreldrene henner brydde seg ikke så mye om dette, og hun ville ikke være alene. Så da flyttet hun inn noen dager med meg. Selvfølgelig sa jeg dette var greit, men det var veldig tungt.

17 mai ble jeg dopet ned. Jeg husker ingenting fra kvelden, og foreldrene mine valgte å ikke tro på meg. Jeg følte meg avvist.

Jeg har en psykisk utviklingshemmet bror, så jeg har alltid følt meg litt oversett. Redd for å ta mer plass enn nødvendig, og redd for å gjøre noe stort av meg. Jeg konfronterte dette med moren min men hun nektet å høre på meg. Avvist igjen.

Bestevennen min som jeg startet dette gode året med har gjort noe fryktelig mot meg. Vi såv. ( det har aldri vært en seksuell stemning mellom oss). Og jeg voknet opp til at han tok på meg. En gang så hadde jeg drukket, og var ganske så full da jeg såv. Da tok han fingrene i meg, og styrte på. dette har jeg konfrontert han med etterpå, men han har fortsett å gjøre det.

Bestevenninna mi har aldri brydd seg om meg. Jeg brukes for at hun skal fortelle om sine følelser. Hun har ikke spørt meg hvordan jeg har det på 2 år. Hun bruker bare vennskapet vårt til å fortelle om kjæresten, skolen og familien. Hun vet ingenting. Jeg har sagt i fra om dette, men det har blitt oversett. Avvist.

Så nå ligger jeg hjemme. Jeg hater jobben min, den er grusom. Jeg føler meg på en måte tom, men likevell er det en sorgfølelse inni der. Jeg prøvde å fortelle dette til foreldrene mine, men de sa bare at jeg ikke ble noe bedre av å ligge nede på rommet mitt. Men jeg klarer jo ingenting? Jeg er så sliten! Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre fordi dette er vondt. Så ubeskrivelig vondt. Jeg føler jeg har sviktet hele livet, og alle rundt meg, men samtidig føler jeg at livet har sviktet meg også...
Avatar

Hei

juli 23 2017 - 17:52
Er her for deg hvis du vil snakke mer om det eller trenger råd :)
Avatar

:)

juli 24 2017 - 20:11
Prøver meg litt, så får du hoppe over hva enn jeg tar feil i, eller hvor det jeg skriver er totalt meningsløst. Jeg vet ikke alt rundt livet ditt, så jeg må balansere hva jeg leser, gjetter/antar og tror...det er en fiffig miks, men kanskje noe av dette hjelper deg.

"Jeg har en psykisk utviklingshemmet bror, så jeg har alltid følt meg litt oversett. Redd for å ta mer plass enn nødvendig, og redd for å gjøre noe stort av meg. Jeg konfronterte dette med moren min men hun nektet å høre på meg. Avvist igjen. "

Jeg tenker kanskje at ikke nødvendigvis ble du "avvist" i den forstand at du tok feil, men om jeg prøver å tenke som foreldre, (er ikke det) så ville du vært min dårlige samvittighet. Kanskje samme gjelder for henne, hun har 2 barn, en som tar mye og en som fikk lite, og nå føler seg glemt. Det kan kanskje oppleves som et stikk i boblen om å være en god foresatt, det kan også være at hun tror hun gjorde alt rett, og din "nål" stikker hull i en boblen...når det skjer, så går hun i forsvar...det forsvaret er å avvise deg.
Som du ser, det finnes mange forklaringer - det forandrer ikke din følelse av å ha blitt avvist, jeg forstår den, men det jeg prøver er å nyansere den, for om du prøver igjen kan andre vinklinger kanskje hjelpe deg?

"Bestevennen min som jeg startet dette gode året med har gjort noe fryktelig mot meg. Vi såv. ( det har aldri vært en seksuell stemning mellom oss). Og jeg voknet opp til at han tok på meg. En gang så hadde jeg drukket, og var ganske så full da jeg såv. Da tok han fingrene i meg, og styrte på. dette har jeg konfrontert han med etterpå, men han har fortsett å gjøre det. "

Ble litt usikker her siden du snakker om starten av året, er det vennine eller kompis eller har du begge deler? For ordens skyld _tror_ jeg dette er hva som omtales som seksuelt overgrep, og det er straffbart. Følelsen av å bli "brukt" slik, og mot sin vilje skjønner jeg godt du kan kaller fryktelig. Jeg har riktignok ikke noe konkret råd å gi deg her, men sannsynligvis er beste å minimum dumpe han som venn, fordi dette er tillitsbrudd. Strengt tatt kunne du nok anmeldt, men det ville blitt en tung runde tror jeg.

"Bestevenninna mi har aldri brydd seg om meg. Jeg brukes for at hun skal fortelle om sine følelser. Hun har ikke spørt meg hvordan jeg har det på 2 år. Hun bruker bare vennskapet vårt til å fortelle om kjæresten, skolen og familien. Hun vet ingenting. Jeg har sagt i fra om dette, men det har blitt oversett. Avvist."

Første spørsmålet mitt her, er hvor lenge har forholdet deres vart? Dvs vennskapet, 2 år eller mer? Og når begynte hennes liv å skjære seg så kraftig som du beskriver ovenfor?
Generelt sagt, med vennskap er det en 2 way street, hvorfor skal noen bruke tid på en om du ikke vil bruke tid tilbake. Gi og ta er en balansegang, men jeg mistenker at mange tar denne delen forgitt, slik at de glemmer å "Gi" mens de tar mer enn de burde. Men jeg tror også at folk ikke helt greier å ha en dialog, og en snakker mer til hverandre enn med. Merk at jeg nå snakker generelt.

"Så nå ligger jeg hjemme. Jeg hater jobben min, den er grusom. Jeg føler meg på en måte tom, men likevell er det en sorgfølelse inni der. Jeg prøvde å fortelle dette til foreldrene mine, men de sa bare at jeg ikke ble noe bedre av å ligge nede på rommet mitt. Men jeg klarer jo ingenting? Jeg er så sliten! Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre fordi dette er vondt. Så ubeskrivelig vondt. Jeg føler jeg har sviktet hele livet, og alle rundt meg, men samtidig føler jeg at livet har sviktet meg også..."

HVorfor er jobben grusom?
Hva angår det andre er det vanskelig å skrive noe fornuftig til deg, jeg har mest lyst å gi deg en skikkelig god klem og en is eller noe :) (vanlijeis m. daimdrypping på er faktisk veldig godt)
Men nok om det...basert på hva du skriver tenker kanskje jeg at du er der at du gir mye, men får lite tilbake. Foreldrene sin kommentar er "forståelig" fordi det hjelper ikke, men den er ikke konstruktiv heller for hva hjelper det.


Skulle du føle for å snakke mer så send meg gjerne en venneforespørsel. Jeg har ikke noe imot avstander om du bor langt unna, jeg har venner i Bodø og Bergen selv om jeg bor i Akershus liksom :)
Til forsiden