Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Evig deprimert?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Evig deprimert?

april 30 2018 - 14:23
Vel, da har jeg skaffet meg en bruker her, etter årevis med tanker og frustrasjon. Jeg vet ikke helt om jeg er ute etter råd, eller om jeg bare har behov for å få ting ut. Takk til den som gidder å lese uansett.

Jeg er ei jente på 23, bosatt i byen. I flere perioder av oppveksten opplevde jeg dype depresjoner og suicidalitet, og utviklet et veldig dystert syn på verden. I tillegg hadde jeg nok et godt grunnlag for angst, selv om jeg ofte overskygget det med å være veldig høyttalende og tilsynelatende «sterk». Da jeg var 17 flyttet jeg hjemmefra til en annen by for å komme meg vekk fra min også veldig deprimerte og alkoholiserte mor, da forholdet til familien min alltid har vært veldig anspent og følelsesløst. Foreldrene mine har absolutt vært ansvarsfulle og flinke på mange områder, men bare tanken på å åpne meg ordentlig for dem gir meg begynnende panikk.

Etter at jeg flyttet hjemmefra, opplevde jeg en stor forbedring. Jeg følte at jeg gjorde det jeg ønsket med livet mitt, var omringet av gode venner, jeg fikk jobb og kontroll over egen økonomi, og jeg gjorde det veldig bra på skolen. Da jeg fylte 18 traff jeg også min nåværende samboer, og livet gikk riktig vei på alle måter. Etter videregående reiste jeg og mannen ut i verden i lang tid, og var stort sett ute og opplevde verden frem til to år siden. I løpet av disse årene kjente jeg nok for første gang på en slags vedvarende lykke, til tross for at jeg fortsatt hadde litt angst. Da jeg var rundt 19-20 begynte jeg også å eksperimentere litt med psykedelika og MDMA, noe som ga meg en mellommenneskelig kontakt jeg aldri hadde opplevd før, samt en følelse av mening i livet som jeg alltid hadde savnet. Livet var så godt, og jeg følte at jeg aldri kunne bli deprimert eller suicidal igjen.

Så, etter jeg kom hjem fra siste reise, begynte jeg etterhvert å studere. Jeg har alltid vært veldig skoleflink, men jeg opplever et stort press som jeg ikke takler så godt som jeg hadde håpet. Siden sommeren 2016 har jeg også mistet de to gjenlevende besteforeldrene mine (hvorav den ene var min farmor, den eneste i familien min som jeg hadde et nært forhold til), tre hunder og to gamle venner bare den siste måneden. Jeg har gradvis gått fra å være optimistisk, ekstremt ekstrovert og lykkelig, til å bli inneslutta, stressa og full av angst og vanskelige tanker.

Nå har jeg så mye angst at dersom jeg tenker at jeg har sagt noe dumt eller gjort noe feil, så kan jeg gjenoppleve hendelsen nærmest i en slags PTSD-stil. Jeg kan ligge i senga og forsøke å sove, for å helt ut av det blå komme på noe jeg har gjort (som jeg objektivt sett kan se at kanskje ikke var så gærent) og få pustevansker og magekramper. Jeg har måttet skru av varslingen på messenger, fordi lyder fra mobilen gjør meg ekstremt stresset. Eksamensperioden er godt igang, og jeg klarer ikke motivere meg til å gjøre noe skolearbeid. Sexlivet med samboeren har stoppet helt opp, fordi jeg alltid er stresset og plutselig opplever det som ubehagelig at han skal se meg så blottlagt. Vi har diskutert dette flere ganger, og han er ekstremt forståelsesfull og tålmodig, men han synes det er veldig trist selv. Med venner klarer jeg aldri å være entusiastisk og «ekte» lenger, jeg føler meg bare helt apatisk. Selv om jeg strengt talt ikke er direkte deprimert, får jeg veldig raskt tanker om at det kanskje hadde vært like greit å ikke leve. Det er som om hodet mitt har snarveier til de tankene. Jeg føler at jeg ikke har noe å gi lenger, og at jeg helst bare vil være alene (eller med samboeren) og sove hele tiden.

Oppi alt dette, så føler jeg at jeg ikke egentlig har helt rett til å føle meg slik. Jeg har et stabilt forhold til en virkelig fantastisk mann, og jeg har utallige ganger hørt at forholdet vårt er noe andre misunner og beundrer. Jeg har trygge omgivelser og en brukbar økonomi, og gjør det stort sett bra i utdannelsen min. Kostholdet og helsa er bra, selv om jeg kan være litt hypokonder. Tilsynelatende skulle alt vært perfekt.

Jeg begynner å tenke at depresjon er mitt «default mode», og at alle avvik fra depresjonen er nettopp, ja, avvik. Jeg forstår ikke hvorfor jeg er så sensitiv og redd hele tiden, og hvordan jeg skal holde ut med det vanlige presset og de vanlige kravene fra omverdenen. Er det noen som har noen lignende erfaringer, råd eller tanker?

Og tusen takk om du har orket å lese helt hit!
Avatar

Re: Evig deprimert?

mai 1 2018 - 05:39
Leste alt, just so you know :)

Du har alltid rett til å føle hva enn du føler - uansett hva det gjelder.

Alt SKULLE tilsynelatende være "perfekt" nå... men det ER ikke det. Det er visst virkeligheten for deg.



Bare hiver ut et par tanker her:
- Er problemet egentlig at livet ditt virker så lovende for tiden at du er redd for at du ikke skal klare å opprettholde denne "perfekte standarden"? (Altså prestasjonsangst.) At liksom alt går så bra at du frykter at "noe må gå galt"?

- Eller føler du at noe av den grunnleggende tryggheten i livet ditt ble revet bort av bortgangen til bestemoren din og de 2 gamle vennene dine?

- Hva tror du selv er årsaken til de vonde følelsene og vanskelige tankene dine?
Til forsiden