Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er jeg virkelig verdt noe?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er jeg virkelig verdt noe?

mai 5 2017 - 22:34
Sitter her, nylig gått opp ett nivå, 37 år ikke 36 lengre.
Jeg har ikke oppnådd noe i livet mitt. 37 år og ingen utdannelse.
Ingen jobb, ingen venner. Jeg tør ikke, ingen av delene tør jeg, eller orker jeg.
Bare tanken på jobb gjør meg svimmel, hva om jeg ikke får det til? Hva om jeg nok engang får beskjed om at jeg er lat?
Huff, den sorte skyen henger tungt i dag. Det er vanskelig å stå oppreist å se lyset når skyen er så mørk og regntung. Jeg krummer ryggen. Jeg orker ikke gå ut, snur i døra.
Venner orker jeg ikke, jeg greier det ikke. De tar for mye energi. Jeg tør ikke være meg selv sammen med andre og da være meg selv er ikke gøy heller. Så hvorfor skulle andre synes det er gøy sammen med meg?

Jeg orker ikke mer i dag.
Jeg går å legger meg.
Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

mai 18 2017 - 06:26
Merkelig at ingen andre har svart deg, så jeg gir deg et svar som du sterkt fortjener.

JA du er virkelig verdt noe. Hvis du hovedsaklig har gode etiske verdier, så vil du alltid ha verdi i mine øyne - og det betyr at du dermed også alltid vil ha verdi i andres øyne også, siden det vanligvis er flere som verdsetter de samme tingene her i verden.

Det at du ikke har utdannelse/jobb/eksterne oppnåelser, sier ingenting om hvordan PERSON du er - there's a big difference. Og du er uansett et menneske som er like dødelig som alle andre mennesker. Eksterne symboler på "verdi" blir lite relevante for deg når du husker på det faktum at du skal dø en gang om ikke så altfor mange år (eller i morgen hvis du skulle være uheldig), og at ingenting i dette livet betyr noe lenger når du er død. Så hva enn former for "sosiale spill" folk ønsker å leke, hvor det liksom kun er de "eksternt suksessfulle menneskene som har verdi i denne verdenen", så vil du uansett være rustet mot leken deres - siden du veit at hele dette livet egentlig er kortvarig, og at det dermed også egentlig er betydningsløst og derfor ikke bør tas for seriøst.

Dessuten, eksterne symboler på "verdi" er aldri det som virkelig gir deg glede og tilfredshet i livet. De gir deg et fysisk enklere liv og lykke tilsvarende den graden livet ditt har blitt praktisk forbedret; men sann glede/tilfredshet kommer av de tingene som ikke kan kjøpes for penger, og som man ikke kan manipulere seg til: Nemlig verdsettelse av den sanne personen man er når ens maske er borte; og opplevelsen av å ha god, ekte kjemi/connection med andre mennesker.
Med andre ord: Å oppleve ekte kjærlighet for både deg selv og andre mennesker. DET er det som virkelig betyr noe i livet, og som gir sann glede/tilfredshet i livet. Og det beste er at du kan oppnå dette uten å ha eksterne symboler på "verdi".

For eksempel: Du kan møte et annet, fremmed menneske på et helt tilfeldig sted, og føle verdi og sann glede/tilfredshet i de unike øyeblikkene dere deler sammen når dere connecter med hverandre, uten at noen av dere verken veit eller bryr seg noe om deres eksterne "verdi" i verden.

Vi er alle egentlig bare flokkdyr som ønsker seg følelsen av en flokk å tilhøre; altså følelsen av kjærlighet. (Et potensielt unntak er ekte psykopater.)
Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

mai 18 2017 - 12:10
Selvfølgelig er du verdt noe :) I have a little saying: In the end Everything will be okey, and if its not okey its not the end... Jeg er selv 32 år og har slitt med angst og depresjoner mer eller mindre over 15 år. Jeg var så heldig at jeg fikk meg en utdannelse til slutt, men jeg føler ikke det betyr noe når mørket er som værst. Jeg tror heller ikke jeg er verdt mye når stormen henger over meg å blåser glassbiter midt i trynet på meg.

Jeg har funnet ut at alle betyr noe uansett om man velger å tro det eller ikke, så ja du er verdt noe for noen. Selv om det ikke er lett å se. Håper ting går lettere for deg etter hvert, for en ting er sikkert er at dette med depresjoner og angst er at di er forbigående. Jeg sier ikke at de forsvinner helt, det trenger det ikke gjøre. Men man må lære seg å leve med livets oppturer og livets MANGE nedturer. Du vet så alt for godt hva det vil si å vandre alene i mørket, men om du har opplevd lyse ting i livet så setter du mye mer pris på dette enn andre som tar alt for gitt. Jeg kunne skrevet mye mer til deg om dette, men om du vil så send meg gjerne en pm så kan vi snakke mer. Håper du en dag innser at du er verdt noe selv om du ikke er som alle andre. Husk det er mange som er i samme båt som deg så ikke gi opp håpet på at livet skal bli lysere med tiden.
Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

mai 18 2017 - 12:54
Rambotnikk: "Jeg har funnet ut at alle betyr noe uansett om man velger å tro det eller ikke, så ja du er verdt noe for noen."

Dette virker sant for meg også. Gjennom min tid på nettet har jeg sett kommentarer som hyller Anders Behring Breivik, og forumtråder hvor folk diskuterer "hvordan voldta jenter uten å bli tatt", og forumtråder hvor folk diskuterer hvor mye de nyter å se andre mennesker lide. Så ja, det tyder virkelig på at absolutt alle mennesker er verdifulle for noen der ute... Alle har "sin gruppe" mennesker som verdsetter dem.
Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

mai 18 2017 - 18:07
There is some good in the worst of us and some bad in the best of us, so noone escapes..
Avatar

Re: Er jeg ...

mai 18 2017 - 19:55
Kjenner meg att frå den gongen eg sjølv var 37 år, utan utdanning og med problem på ymse vis. Godt å lese slike skildringar av kva som er verdfullt som her på denne tråden. Elles går det meg betre sosialt sett no.
Avatar

:)

mai 21 2017 - 09:16
Samfunnet vårt kan være ganske 'A4'. Og om man da ikke passer inn, kan man fort føle seg verdiløs. Du har nok masse verdi, men som du ikke klarer gi utrykk for slik samfunnet bestemmer.

Du kan være et indigobarn, savant, geni, spesiell, da vil du ikke klare å være konform, og da vil det være vanskelig å dytte deg inn i A4.

Har du noe ved deg som du føler gjør deg unik, rar, one of a kind. Som du føler bare du har/er?

Em
Avatar

Hei hallo

mai 21 2017 - 11:10
Jeg er å forferdelig alene at det gjør vondt. Jeg glemmer nesten at hvor gammel jeg er. Bryr meg lite..
Avatar

Hei hallo

mai 21 2017 - 11:14
Jeg sitter bare her å venter på en god dag igjen, ellers så sover jeg mens jeg venter på god dag igjen....
Avatar

Hei hallo

mai 21 2017 - 11:16
Jeg pleier også å sove å vente på noe bedre. Jeg sover som en Bjørn I hi.....
Tenker noen gang huff er det noe bra å sove så mye.
Avatar

Hei hallo

mai 21 2017 - 11:21
Kanskje jeg skal bedrive tiden min her inne, istedenfor å sitte alene med de slitsomme tankene. ...........
Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

mai 21 2017 - 12:06
Vet du ;) Du er verdt masse og har på lik linje som oss alle andre krav på et meningsfylt liv:) Man trenger ikke og ha en god utdannelse for og være et godt menneske:). Og det er aldri for sent med skolegang. Klem fra meg. Menneske 37
Avatar

Kjenner meg igjen

juni 4 2017 - 19:36
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i tankene dine. For meg hjelper det lite at folk jeg ikke kjenner sier at jeg et verdt noe og at alle er verdt noe osv osv. For meg er det bare bullshit og tomme ord som folk bare sier i mangel av noe annet å si. Følelsen av å ikke være verdt noe er skikkelig dritt, uavhengig av om den er rasjonell eller ikke.
Avatar

Tusen takk for tilbakemeldinger.

juni 5 2017 - 22:43
Jeg er veldig takknemlig for at dere tar dere tid og energi til å få meg opp igjen.

Jeg har det fremdeles ikke bra, det er det mange år siden jeg har hatt. Akkurat nå "er" jeg bare, jeg eksisterer kun som et menneske.
Men jeg har så lyst til å være så mye mer.

Jeg er deprimert og ser helsvart på framtiden. Jeg tør ingenting, jeg er feig. Og ser at jeg ikke har oppnått noe, spesielt i forhold til mine søsken som har det tilsynelatende godt. Så hjelper det lite at jeg får angstanfall av å se det som foregår der ute i verden.

Jeg unngår mennesker. Naboene prøver jeg å unngå for alt det er verdt. For jeg har ingenting å gi av meg selv, jeg vil ikke bruke det lill jeg har på de.

Jeg vet at man kan få seg opp å stå igjen. Men den veien har vært lang og tar tydeligvis ikke slutt på en stund.

Det virker som om jeg ikke greier å se framover, framtiden min er som et landskap drapert i tåke. Jeg kan kanskje skimte noe, men ingenting er tydelig. Veien er vanskelig å følge og alt virker kalt og klamt. Og når jeg snur meg ligger ikke tåken der. Jeg ser alt så tydelig , alt som har hendt meg oppgjennom årene. det jeg helst vil glemme. Hvordan får man snudd slikt? Hvordan får man bort tåka ?

For syv år siden så ryddet jeg i all mine esker med minner. Jeg har mange gode minner i mine esker og de har jeg ingen problemer med. Men det er en eske som stod lengst innerst i kottet, under alt rotet. Den måtte jeg også se i, selv om den var merket med "ikke viktig" ( merket av meg for 20 år siden). Siden den dagen har jeg ikke fått plassert den eska tilbake, jeg får ikke satt lokk på den. Alt som er i den prøver hele tiden å komme ut. Jeg vil helst kvitte meg med den esken, men minnene er for tunge fortiden. Så det blir til at jeg bare må la den ligge å ta plass, foreløpig. *sukk*
Kanskje en dag, får jeg kastet de ut slik at jeg også kan få det bra igjen.

Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

juni 6 2017 - 06:44
Det var et veldig klart bilde du portretterte med tåka der... Du er flink med ord.

"Hvordan får man snudd slikt? Hvordan får man bort tåka?"
Vel, det er veldig enkelt å forstå i teorien - men det kan være veldig vanskelig å gjøre i praksis... (Believe me, I know... =/ )

Du får bort tåka/svartsynet/pessimismen ved å endre hvordan oppfatning du har av verden/livet ditt, som kan gjøres på all verdens forskjellige måter (meditasjon, hypnose, høre på god musikk, osv.). Men den letteste og mest holdbare veien til en mer permanent bedre oppfatning (som altså ikke forsvinner så lett), er ved å ha bedre erfaringer.

Hvis du for eksempel kun hadde hatt gode erfaringer i livet ditt fra nå av, kan jeg garantere deg at du hadde vært optimist og glad resten av livet. Dette til tross for alle de dårlige minnene fra fortiden din, fordi de gjentagende gode erfaringene hadde gjort deg overbevist om at livet virkelig er på en annen måte enn det du tidligere har opplevd.
Så selv om de vonde minnene fortsatt hadde vært der, ville de ikke hatt så stor pessimistisk kraft over deg, for du hadde vært ganske mye over dem/ferdig med dem siden det nye livet ditt er så godt.

Det ville vært som å ha levd i en boks hele livet, og så plutselig finne en dør til en annen verden som eksisterer utenfor boksen, som du aldri før har visst om.

Dette er selvfølgelig et ekstremt eksempel (hvor du kun hadde opplevd gode ting resten av livet), men det illustrerer et viktig poeng: Gode erfaringer gir et godt verdensbilde, som gir optimisme og livsglede.

"Problemet" med denne metoden er at det krever at man faktisk opplever noen gode erfaringer - samt at man klarer å vektlegge de nok til at man virkelig begynner å se verden/livet på en annen måte. Og dette kan være vanskelig i starten når man ikke har noen gode erfaringer i det hele tatt, eller når de gode erfaringene er så få og meningsløse at det blir utfordrende å vektlegge de (siden de da virker så irrelevante og små sammenlignet med alle de dårlige erfaringene man opplever/har opplevd tidligere).

Så, kort sagt: Får du nok gode erfaringer, og blir vant til å vektlegge disse framfor de dårlige erfaringene (som forekommer ganske naturlig hvis du har nok av de gode erfaringene), så blir du kvitt tåka og livsgleden gnistrer.

But the trick is to get those good experiences in the first place... Og da kommer vi inn på den virkelig utfordrende delen, som er å ta sjanser i livet... (Ta initiativ til ting/presse komfort-sonen sin.)

Å ta sjanser er utfordrende siden det innebærer risiko for at man kan få dårlige erfaringer/negative konsekvenser.

Men faktum er uansett:
Intet initiativ = Ingen erfaringer
Ingen erfaringer = Ingen gode erfaringer
Ingen gode erfaringer = Intet nytt verdensbilde
Intet nytt verdensbilde = Ingen livsgnist...
Avatar

RebelMan

juni 6 2017 - 12:59
Hei og rakk for utdypende svar/råd.

Det som er så frustrerende er at jeg faktisk vet alt i teorien om hvordan jeg skal kunne komme meg ut av denne endeløse depresjonen. Når jeg leste kommentaren din så kunne jeg nikke og være enig med alt du skriver.
Og det er som du sier at det er lett teoretisk, men F*** så vanskelig i praksis.

Jeg vet av erfaring at det er lettere å gi råd enn å følge, og faktisk gjennomføre de rådene man får det er ikke lett. Det er frustrerende. Det er som om en del av meg vil bli bedre og den andre delen forteller meg at jeg vet hva jeg har, men ikke hvordan jeg får det. Erkh... Det er så irriterende. For meg virker det som om jeg har borgerkrig som foregår i hodet mitt hele tiden. Der den ene deler er mot noe mens den andre deler er for. Alle er egentlig samme "folk" og ville hatt det best om det er en som tar bestemmelsene. Og jeg bare sitter å ser på uten å foreta meg noe. Det er kanskje der jeg skulle vært mer delaktig og vært den som bestemmer? Ja, jeg vet at det hadde vært det som var riktig.

Det siste året har jeg faktisk hatt så lyst til å kutte ut facebook og slutte å følge med på nyhetene rundt om i verden, for alt det gjør meg mer depressiv. Frustrasjonen og angsten som bygger seg opp i meg er lammende.
Hva er lurt? Jeg vet sannelig om jeg greier å avstå gå inn på facebook og nyhetskanaler for å følge med.
Jeg har for mye tid til å gjøre det. Kanskje det er det som er problemet?




Avatar

Re: Er jeg virkelig verdt noe?

juni 7 2017 - 01:07
Mm, jeg tenkte meg at jeg kanskje "preacha to the choir" når jeg skrev alt dette. Og det er som du sier, det er mye lettere og komfortabelt å bare lene seg tilbake og gi råd enn å faktisk følge rådene selv ("doing what you preach"). Derfor hater jeg å gi råd. Absolutt alle rådene jeg har gitt på denne siden, er råd jeg ikke liker å gi. Ikke fordi rådene i seg selv er feil/at teorien ikke stemmer, men fordi det føles så hyklersk - og jeg hater å være hykler.

Men på den annen side, jeg har en del kunnskap om disse tingene (i likhet med deg og mange andre her), og derfor tenker jeg at det er bedre av meg å føre kunnskapen videre enn å ikke si noe - selv om jeg ikke er "fixed" i mitt eget liv.

Når det gjelder den interne "borgerkrigen" din, så tror jeg det er noe de fleste her inne kan kjenne seg igjen i. Jeg vet hvert fall at jeg gjør det. Det er som en evig drakamp mellom de to sidene.

Noe som har hjulpet for meg er å ikke kritisere meg selv for mye de gangene jeg "ikke foretar meg noe". Jeg vet at jeg ikke kan fikse meg selv på et øyeblikk uansett, så hvis prosessen min blir litt utsatt innimellom fordi jeg er passiv og ikke foretar meg noe, så er det derfor greit/noe jeg tillater. Det er synd, men greit. I det store bilde/det lange løp, så vil prosessen min ta en del tid uansett. (Hvis jeg lever så lenge da; jeg har litt hørselplager/skader som gjør meg suicidal.)

Jeg kutta ut nyheter og facebook for ca. halvannet år siden, og det ble mye bedre for meg. Tror det er lurt å gi seg selv den friheten imens man bygger seg opp. Denne prosessen er utfordrende nok i seg selv, om man ikke i tillegg skal eksponeres for en ensidig og ofte idealisert fremstilling av andre folks liv (facebook) og de kalde, hjerteløse realitetene i verden (nyheter).

Jeg mener ikke at man skal kutte ut disse tingene for all framtid. Jeg mener bare at det kan være hjelpsomt å kutte de ut i starten av prosessen, hvor man er mest sårbar. Og som en bonus så blir man også mindre "avhengig" av disse tingene.

Og jeg tror ikke problemet ditt er at du har for mye tid til å sjekke nyhetene og facebook. Jeg tror det heller er det at nyhetene og facebook er komfortable rømningsveier/distraksjoner fra virkeligheten din + at du som menneske er et nysgjerrig vesen som liker å få med deg nye ting generelt; og at du derfor foretrekker å bruke tiden din på nyheter og facebook framfor andre, "skumlere"/vondere, personlige ting.
Hvis noen for eksempel hadde kommet inn i huset ditt og truet deg på livet, eller truet med å torturere deg, hvis du ikke avstod fra nyhetene og facebook, så hadde du klart det uansett hvor mye fritid du hadde hatt.
Til forsiden