Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er jeg egentlig deprimert?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 20:09
Jeg har opplevd to ganger i livet mitt at noen forteller meg at jeg ikke er deprimert selv om jeg har fortalt dem at jeg er det.
Første gangen ble jeg ledd av og X sa at jeg ikke er deprimert fordi jeg har det gøy med venner og kommer meg på skolen osv. Andre gangen sa Y bare nei, fordi jeg ikke matchet med det han hadde lest om depresjon. Han ble lei seg, og det endte opp med at jeg måtte trøste han resten av kvelden. Disse hendelsene skjedde for noen år siden, men det gjør fortsatt litt vondt å tenke på.

Jeg kommer meg som oftest på skolen. Og jeg har gjort det bra på studie til nå. Fått veldig gode karakterer. Jeg trener ofte og kommer meg på jobb. Møter venner i helgene når vi drar ut på byen. Men jeg føler meg ofte nede. Noen ganger er jeg så lei av å være lei at jeg har lyst til å dø. Ja, ta selvmord. Men det er for skummelt. Og jeg vil ikke såre menneskene rundt meg. Jeg håper heller på å havne i en ulykke. Blir skutt av en gærning på gaten. Jeg har alle disse tankene som jeg vet ikke er bra. Og jeg skulle ønske jeg hadde en som så meg, og forsto meg. Men jeg syns det er vanskelig å fortelle en person at jeg ofte er lei meg, for hva om de ikke skjønner hvorfor? Hva om de ler? Hva om de sier i mot? Hvis jeg klarer å ha det gøy med folk, være sosial, dra på skole, jobb og trening.. Hvis jeg ikke ligger i sengen hele dagen slik det står på nettet om depresjon.. Er jeg ikke deprimert da? Fortjener jeg ikke hjelp da? Det får meg til å lure på om min følelse av depresjon egentlig bare er tristhet. At jeg egentlig har det veldig fint, men kan ha litt kjipe dager, som alle andre. Noen ganger har jeg grunner til å føle meg deprimert. Andre ganger vet jeg ikke om de grunnene er gode nok grunner.

Jeg har følt meg "deprimert" i ca 7 år nå. Men jeg vet ikke om jeg egentlig er det fordi mine to nærmeste, X og Y, ikke var enige. Jeg passer ikke kriteriene. Det føles så jævlig. Jeg føler meg så jævlig. Skylder jeg på de? Klager jeg? Stiller jeg for mange spørsmål? I 7 år har jeg følt at oppturene alltid ender som nedturer. At jeg tiltrekker meg vonde hendelser. Jeg har ingen "beste"venner som jeg snakker med hver dag og deler alle hemmelighetene mine. Kjæresten min sier han elsker meg, men jeg tror han kanskje er litt lei av meg. Fordi jeg gråter så lett. Fordi jeg stiller for mange spørsmål i blant. Han liker ikke hvis jeg starter spørsmålet med "hvorfor har/gjorde du ikke ...". Tidligere idag snakket jeg med han på tlf og spurte hvorfor han ikke ringte meg i jobbpausen. Det likte han ikke. Og jeg begynte selvfølgelig å gråte. Det likte han heller ikke. Jeg forsto det ikke. Var det et dumt spørsmål? Jeg var genuint nysgjerrig. Og jeg sa at jeg bare spurte fordi han nesten alltid ringer meg når han har pause. Dagen min er ødelagt. Og jeg ødela dagen hans også.

Babler jeg? Eller forstår du meg? For jeg skjønner faen meg ikke hva som skjer
Avatar

-

april 12 2017 - 21:16
Hei
For det første vil jeg si, at det finnes ingen fasit på depresjon. Altså, selv om du ikke skipper skolen pga depresjonen eller at du er sosial, så betyr ikke det at du ikke er deprimert. Det er mange måter å være deprimert på. Kanskje til og med like mange typer depresjon som det er mennesker med depresjon, fordi vi alle opplever det ulikt. For meg høres det ut som du har depresjon eller lignende.
Det er viktig å ha noen nærme å snakke med og sånt, men det er viktig å huske på at de ofte ikke er profesjonelle. De er heller ikke med deg 24/7, og er heller ikke "inni" hodet ditt. De kan ikke skjønne akkurat hvordan du føler. (Netter har heller ikke alltid rett. Viktig med kildekritikk)

Kanskje du burde snakke med noen? Noen som ikke "kjenner" deg og ikke lar følelsene komme i veien. For å satt ord på det du føler og fått en ordentlig diagnose burde du kanskje se en psykolog, eller i hvert fall en profesjonell. Kan også snakke med meg i tillegg hvis du ønsker:) Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Bare å sende mld
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 22:37
Man kan være deprimert selv om man får gode karakterer, trener osv. Hvis du føler deg mye trist, uten noen opplagt grunn, ja da er det ofte depresjon.


Det å ikke bli sett og hørt av X og Y for 7år siden og kanskje lenge før det, har fulgt deg siden. På grunn av dette, eller andre hendelser, har du nå et større behov for å bli sett og hørt. Derfor er du ganske tett på kjæresten din hele tiden og blir da kanskje litt masete?

Jeg synes du bør snakke med noen om disse følelsene. Ofte er det vanskelig å snakke med de nærmeste om slike ting, men kanskje du kjenner noen som har vert deprimert? Eller kanskje du kan snakke med en bestemor, legen, helsesøster eller bare noen på dette forumet.

Få i alle fall snakket med noen, slik at du slipper å sitte alene med dine følelser.


Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 23:31
Takk for svar dere.

Jeg har bestemt meg for å prøve å kontakte en psykolog, så jeg håper jeg ikke ombestemmer meg etter påske. På vgs snakket jeg med både rådgiver og helsesøster. Helsesøsteren svarte plutselig aldri på en melding jeg sendte når jeg spurte om en ny time hos henne. For tre år siden dro jeg til fastlegen min for å få kontakt med en psykolog. Legen ga meg antidepressiva med en gang og satt meg på venteliste hos en psykolog. 6 mnd senere ble jeg oppringt av min mor om at en psykolog hadde ringt henne. Det viste seg å være gruppeterapi, noe jeg absolutt ikke ville på, så etter det ga jeg litt opp å oppsøke en psykolog. Jeg hadde uansett ikke tenkt til å dra til psykolog fordi kjæresten min ikke ville at jeg skulle dra da han hadde en veldig dårlig opplevelse med psykolog selv. Han ville heller ikke at jeg skulle ta antidepressiva, så jeg tok de bare av og til, men fikk ikke noe effekt ut av det.

Noen dager føler jeg meg dritmotivert og er i "dette kommer til å gå bra. Jeg er sterk og takler dette!"-humør. Men fy faen, det hadde vært digg å ha en som kunne si dette til meg og fortelle meg hvordan jeg skal takle dette.
Har dere gått til psykolog før? Hvis ja, hvordan var det?

Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 23:41
Hei,

Jeg synes det var veldig trøstende for meg å lese det du har skrevet, for det føltes veldig ut som noe jeg kunne ha skrevet selv. Jeg har også i lang tid vært usikker på om jeg er deprimert eller ikke. Og jeg føler egentlig at den usikkerheten gjør det verre. Om jeg bare kunne definere det jeg føler, så hadde det kanskje vært lettere å bli kvitt? Jeg tenker gjerne at jeg ikke kan være deprimert, rett og slett fordi jeg ikke har en god nok grunn. Likevel kan jeg få sammenbrudd hvor jeg skjelver, gråter og får "suicidale" tanker. Jeg tenker at jeg oftere er nedfor, enn glad, og skjønner ikke helt vitsen med å fortsette å leve.

Jeg har veldig mange personer nær meg, som jeg vet at er der for meg. Men jeg føler meg likevel så alene og så ensom. Det er på en måte ingen jeg egentlig kan snakke med. Jeg føler at hvis jeg forteller om problemene mine vil det på en eller annen måte distansere oss; enten vil de ikke forstå eller så vil de helst ikke være rundt meg (fordi de er usikre på hva de skal si). Dessuten tror jeg at jeg tolker alt vennene mine/familien min sier og gjør. Det verste er at jeg er klar over at jeg overtenker alt, men jeg er bare ikke klar over hvordan jeg skal slutte å overtenke alt. Ofte føler jeg at de hater meg og at de kun vil bli kvitt meg. Uten at jeg har en god grunn til det.
Jeg føler kanskje at du også har det litt likt? For jeg tror ikke det minste på at kjæresten din er lei av deg, kun fordi du gråter og stiller spørsmål.

Av å lese (og skrive) dette tror jeg at jeg bør kontakte noen, og bare snakke litt ut. Det synes jeg du også bør gjøre. For meg hvertfall, så føles det så enormt mye mer fært når jeg ikke forstår hva som skjer, og ikke kan definere følelsen jeg har. Det ville på en måte vært lettere å bli "diagnostisert" med depresjon, slik at jeg vet hva jeg "dealer" med og kan fikse det...

Uansett hva du gjør, så håper jeg du føler deg bedre.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 23:50
Så ikke det nye du skrev før nå. Jeg har hatt noen samtaler hos overgrepsmottaket, fordi jeg ble utsatt for et overgrep. Men den følelsen av å alltid være nedfor har jeg følt på mye tidligere enn overgrepet. Men samtalene var gode. Jeg byttet person å snakke med mange ganger, for det er jo ikke alle personer man kan snakke like lett med. Men jeg fikk hvertfall snakket ut, og bare det i seg selv tror jeg hjalp meg litt. Jeg tenker at det skader jo uansett ikke å oppsøke psykolog. Om hun/han ikke passer for deg, så er det bare å bytte. Kanskje du også kan snakke på telefonen, eller evt med kjæresten din?
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 12 2017 - 23:57
Ikke noe skummelt med å gå til en psykolog, det er en person med taushetsplikt du kan snakke med. Jeg synes det var helt greit å gå til psykolog, det hjalp meg i en vanskelig tid. Gå med et åpent sinn og ta imot de rådene du får, ikke bry deg så mye om hva folk rundt deg mener.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 13 2017 - 00:05
Hvis jeg klarer å ha det gøy med folk, være sosial, dra på skole, jobb og trening.. Hvis jeg ikke ligger i sengen hele dagen slik det står på nettet om depresjon.. Er jeg ikke deprimert da? Fortjener jeg ikke hjelp da? Det får meg til å lure på om min følelse av depresjon egentlig bare er tristhet.

Mange deprimerte mennesker står opp og går på jobb hver dag. De trosser depresjonen til det en dag sier stopp. Ja, kanskje det "bare" er tristhet, men når en begynner å idealisere selvmord er det definitivt grunn til å oppsøke profesjonell hjelp.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 13 2017 - 11:38
Ah dere! Håper ikke dette er frekt å si, men det føles bra å vite at noen har det litt sånn som meg. Det er deilig å vite at jeg ikke er alene om tankene mine. Ingen er alene. Skjønner ikke hvorfor jeg aldri har skrevet i et forum som dette før. Aldri slått tanken. Igjen, tusen takk for alle svar, tanker og støtte. Det varmer.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 14 2017 - 21:23
Så lenge X og Y ikke er behandlere som er skikket til å stille en diagnose, så er det lite poeng i å la deres mening få stor vekt.
Det finnes ulike grader og løp av psykiske vansker, derfor er det en profesjonell som skal få stille diagnose.
Kanskje har du mild depresjon, kanskje alvorlig depresjon. Kanskje ikke. La uansett ikke Internett, venner eller ufaglærte hindre deg i å finne det ut, få hjelp og noen som kan lytte til hvordan du opplever vanskene.
Fint å se at du har valgt å søke hjelp, men ikke la én persons møte med psykolog farge dine tanker om det. Noen møter noe annet enn de forventet, og opplever ikke hjelpen de søkte etter. Mange blir bedre og oppdager nye teknikker å mestre livet med. Bedre måter å tenke på, de får snakke, de blir forstått og får tilbakemelding på hva som kan hjelpe dem. Er det ikke fulltreffer med første behandler, prøv en ny.

Når det kommer til spørsmålet om hvorfor kjæresten din ikke ringte i pausen, kan jeg se at det kan oppfattes som at det har blitt en plikt han må oppfylle, når du bruker de ordene. Plutselig må han forsvare seg. Og deretter trøste og forsikre deg. Det kan være nedtur når det skjer over småting. Dere har sikkert bare misforstått hverandre. Hvis du bare lurte på hvordan dagen hans var og om han gjorde noe spesielt for å småprate, si det til ham. Kanskje har han følt det kontrollerende og anklagende.
Ordene vi velger å bruke kan fort tolkes på måter vi ikke forutså, og når det oppstår problemer er det best å lytte til den andre og snakke ut, så begge forstår hverandre. Sånn unngår man å gå i samme fella i fremtiden.
Unngå de formuleringene du skrev over at han ikke liker. Det er få mennesker som liker sånt.
"Hvorfor gjorde du ikke sånn?"
"Hvorfor kunne du ikke ditt og datt?"
Det gir følelse av at man har handlet feil, at man skylder noen noe.
Antagelig har man en god grunn for å gjøre som man gjør, men når man sjekkes for gyldig grunn, oppleves det som mistenksomhet og skuffelse.
Handlinger føles obligatoriske og ikke lenger frivillig, fordi man må gjøre visse ting for å ikke utløse en negativ reaksjon hos den andre. Kort fortalt virker det kritiserende.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 15 2017 - 21:32
Selv har jeg flere ganger opplevd dyp depresjon, der jeg har vært ufattelig langt nede. Likevel har jeg fungert som normalt, fordi jeg har vært så opptatt av å virke oppegående for andre. Jeg var på skolen, fikk toppkarakterer, smilte og lo med venner. Det var kun da selvmordstankene utviklet seg til planer at jeg ikke fungerte lenger, for da hadde jeg ingenting å tape, jeg hadde ingen fremtid. Da spilte det ingen rolle om jeg ikke ikke fungerte og ikke virket oppegående.

Depresjon er altså forskjellig fra person til person. Folk reagerer forskjellig, og depresjonen kan også være forskjellig fra gang til gang. Min forrige depresjon startet med svært ille nedstemthet, og utviklet seg til en mer manisk depresjon der jeg var ekstremt impulsiv og ustabil (ekstreme gråteanfall o.l), og før dette har jeg hatt depresjoner som har utartet seg annerledes enn dette.

Det finnes ingen fasit - depresjon kommer i ulike alvorlighetsgrader, og folk reagerer forskjellig.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 18 2017 - 00:03
Jeg har også vært opptatt av å virke oppegående for andre, og dermed aldri fortalt vennene mine og hvor ille tankene mine kan være. De vet at jeg har vært deprimert og at jeg prøvde meg på antidepressiva en periode, men har aldri snakket med de om selvmordstanker/-planer, selvskading, at jeg kan få syke gråteanfall, slå og dunke hodet i vegger.. Jeg har kun fortalt dette til to personer og det er kjæresten min og ekskjæresten. Men jeg føler nesten at jeg ikke blir tatt seriøst, fordi jeg har den vanen av å virke så oppegående at de ikke merker/merket at jeg har vært og kan være så langt nede. Jeg føler nesten at kjæresten min "glemmer" det. For noen helger siden begynte jeg å gråte i fylla da jeg småkranglet med kjæresten min. Og jeg gråt så mye og ropte etter hjelp. Men det var liksom null respons og han har ikke nevnt det siden. Jeg syntes det var dritkjipt at han ikke ville hjelpe meg i det hele tatt, så jeg tok det opp med han senere, men da fikk jeg bare beskjed om å komme meg over ting. Jeg var så deppa en uke og det var derfor jeg skrev det første innlegget her over. Så nå later jeg som at det går bra, selv om jeg tenker på denne hendelsen hver eneste dag. Jeg ropte jo etter hjelp.

Og jeg har tidligere skrevet at jeg skal ta kontakt med psykolog, og jeg sjekket SiO sin hjemmeside og sett at man kan kontakte psykolog via tlf. Jeg er så redd for å ringe at jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg tør ikke å ringe for å bestille mat engang. Skriver her for jeg føler meg så nede og tankene mine surrer at jeg bare må få det ut. Føler at jeg er i en evig sirkel hvor jeg ber om hjelp, men får det ikke. Og prøver å fikse det selv, men tør ikke.. jeg er så stuck at det gjør så vondt
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 23 2017 - 00:37
Det er nok ikke uvanlig at partnere og familie ikke helt skjønner alvoret eller situasjonen din. De får jo bare med seg det du viser og forteller dem, og kan tolke ting ulikt deg. Mange mangler også kunnskap om psykiske vansker. Spesielt utfordrende blir det når vi fronter en fungerende fasade, mens vi egentlig drukner innvendig. Slike periodevise sammenbrudd kan forvirre og avfeies som "en dårlig dag". Jeg har selv fortalt partnere om situasjonen min, at jeg kan ha selvmordstanker daglig. Men så prøver jeg å fungere så godt jeg kan, og da fremstår jeg "friskere". Og det tas for gitt at jeg er bedre dagen etter. At det er forbigående. Men det føles ikke riktig å stadig svare nei når han spør om det går bra. Jeg trekker humøret hans ned og blir en konstant bekymring. Men de samme tankene er der.

For min egen del har jeg sluttet å forvente at partnere skal fikse eller skjønne mine problemer. Det må jeg klare selv eller overlate til andre som har forutsetninger til å kunne forstå psykiske problemer. På hjemmefronten er nok det beste vi kan gjøre å være tydelige på hva vi sliter med, sånn at det blir færrest mulig konflikter. Ha forståelse for at mennesker rundt oss har begrenset innsikt i din tankeverden og kanskje mangler kunnskapen eller erfaring som trengs for å skjønne det vi gjerne vil at de skal skjønne.
Jeg vil også råde deg til å styre unna alkohol mens du har det tungt, for følelsene blir forsterket når man er beruset. Episoder kommer mer ut av kontroll, og man kan reagere mer emosjonelt i en krangel.
Det er greit å være obs på hvertfall.
Har selv hatt flere ekle "åpenbaringer" og uforutsette reaksjoner når jeg har drukket.
Og man kan være hardere mot partnere enn man mente å være. Så det er dårlig løsning å ta opp problemer når man drikker. Spar det til dagen etter.
Avatar

Re: Er jeg egentlig deprimert?

april 24 2017 - 06:25
Hei, jeg lurer også veldig på det samme... jeg føler selv at jeg må insistere på at jeg er det da jeg generelt er lite fornøyd med livstilstanden min. 25 år, jomfru bor hjemme, søsken som har suksess og lever det "perfekte liv"...er så sliten og lei. Nå skal det sies at jeg ville ta livet mitt når jeg var 15, så for meg en bru osv, men det ble ikke noe, snakket mye med kona til bror ang dette. Føler også at mine søsken aldri har vært der for meg, dagen de flyttet ut ble jeg"borte", Den dag idag så føler jeg at det er totalt uaktuelt å ta livet, da jeg er onkel til verdens beste barn osv. men jeg har et ønske om ting skal bli bedre.. men de blir liksom ikke, det siste året føler jeg også at jeg til en viss grad har fått angst da jeg egentlig vil prøve å unngå mest mulig, sosialt.. fortelle om og om igjen til familie og kjente at jeg ikke har gjort noenting de siste åra... prøvde å hinte til legen for et år siden om at jeg var deprimert med at jeg er overvektig osv.. men ble ikke noe mer ut av det, ville bare at jeg skulle tenke på kosthold og trene osv. Hva er terskelen til legen burde jeg vært sendt til psykolog, blir man det når man snakker om selvmord, følelsesløs? Vis jeg forteller dette jeg skriver her til legen hva skjer? Koster psykolog mange tusen kroner? Jeg har ingen kroner ekstra.. Pappa er generelt grei, men er det noe "dritt" han snakker om så er det psykologer.. Har regelrett sagt rett ut til mor at jeg er veldig deprimert som hun blir veldig lei seg av å høre


jeg føler at jeg sitter på min egen fasit og eneste mulighet på hvordan ting skal bli bra igjen, det innebærer egentlig noe så simpelt som en bil slik at jeg kan få ordentlige treningsrutiner og muligheten til å "leve" igjen. i 2013 trente jeg ekstremt mye, gikk ned 45 kg på ca1 år, det var den beste følelsen noensinne. Jeg har aldri følt meg så bra,savner veldig den tiden, men vinteren samme året skadet jeg armen min og sliter den dag idag med arm/skulderplager...1 år senere var kiloene tilbake. Nå er det slik at jeg har begynt å gå mye, veldig mye de siste 2-3månedene, så mye at jeg har gått på meg en strekkskade i leggen så ble et steg fram og to tilbake.. da jeg trente mye var det mye styrke jeg fant det morro, øke vekter klare mer, det gav mestringsfølelse! (det å gå får meg til å tenke så mye at jeg blir gal.. men nå også vondt da jeg har skadet leggen)
beklager dårlig formuleringer jeg er rimlig trøtt...

Til forsiden