Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det tar aldri slutt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det tar aldri slutt

juni 1 2018 - 21:04
Jeg vet ikke om hvor jeg egentlig skal skrive dette. Så jeg tar det inne her.

Jeg er på et punkt hvor jeg har tenkt mye på å ta livet av meg selv. Alt er så utrolig mørkt, og det kan hende det er for flere bare filleting jeg sliter med, men jeg syntes dette er ekstremt vanskelig.

Jeg er samboer med den fineste og beste dama i hele verden. Men vi har slitt noen år, og for snart to år siden skjærte det seg. Vi tok en kort pause og fant ut at vi skulle prøve på nytt.

I denne prøve på nytt fasen har det skjedd mye. Hun mistet et nært familiemedlem og jeg en god venn. Av noen faktorer i dødsfallet, så føler jeg en del skyld for at det skjedde. Etter dette har vårt liv rast veldig, vi sitter i hver vår ende og sliter. I denne prosessen ser hun ikke noe positivt på oss det ene øyeblikket, men i det andre så er det positivt. Slik har det vært veldig lenge og jeg har det veldig vanskelig med å vite hvor jeg har henne. Jeg kunne gjort det slutt, men jeg vil ikke.

Samtidig som dette har skjedd, så ga jeg beskjed til medeierene i bedriften at jeg må konsentrere meg og jobbe for familien min og min faste jobb.

Dette har ført til at firmaet har gått i dass. Medeierene peker på hverandre og meg. Vi har ikke kommet til enighet om hvordan vi skal eller kan løse den økonomiske knipen vi har kommet i. Uansett utfall, så blir vi nødt til å betale ut av egen lomme. Men en medeier ønsker nå å trekke seg ut, og stille seg ansvarsløs. Så hvordan vi kan løse det er vanskelig å si. Beløpene er ikke de største, men pga. mangel på tillit frykter jeg at jeg blir svarteper.

Jeg vil selv ut av dette, for på grunn av det som har skjedd hjemme, med samboeren og dødsfallet, så har jeg ikke fulgt med og stolt på at de andre skulle følge med. Så det er ikke min skyld at dette har skjedd. Men jeg føler skyld.

Jeg har vært flere runder hos psykiatrisk sykepleier og fastlegen min har en tråd i hvordan det har vært de siste årene for meg. Den faste jobben jeg har er den eneste tingen som holder meg gående og det eneste stedet jeg har venner. Jobben har vært en svært viktig arena for meg i denne vanskelige perioden. Jeg har ingen venner som jeg kan dele dette med.

Jeg har ikke delt det som har foregått i hodet mitt de siste månedene med lege eller psykiatrisk sykepleier.

Jeg kjenner daglig på følelsen av at den eneste måten jeg kan slippe denne smerten og angsten er å ende livet mitt.

Men jeg vet, at hvis jeg gjør det, så er det mange i familien som kommer til å få det veldig tungt og samboeren min vil nok slite ennå mer.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg kan gjøre eller hvordan jeg skal løse dette.
Hver eneste dag jeg står opp, så er det som om jeg skal klatre i et fjell. Jeg kommer litt opp i løpet av dagen, og kanskje samme dag ramler jeg ned. Men når jeg står opp neste dag, begynner samme prosessen igjen. Jo høyere jeg kommer opp, jo lengere faller jeg ned.

Det er så ufattelig vanskelig..
Avatar

Det skal ikke være enkelt

juni 2 2018 - 12:11
Vannskelig å vite hva en skal si til deg uten å gjøre ting værre men er vell enda værre å ikke prøve :).

For meg høres det ut som du ikke vil ta annsvar over livet ditt, men samtidig måtte du ha gjort dette en gang siden du er medeiger i et selskap og har ei flott dame. Så det må være noe med dette dødsfallet du ikke kommer over.

Det et her jeg trur du har gjort den store feilen i å stoppe å tenke på selskapet som videre har påvirket utfallet til det. Du føler skyld for det no, og det er forståelig. Du sier at du har gjort dette for å ta av deg familien osv, men for meg høres det ut som en unnskyldning for den sorgen dødsfallet har brakt deg.

For å komme over denne sorgen må du liksom ikke stoppe å leve, en må komme seg videre, og da må du ta valg som ikke tynger deg ned i skyldfølelse. Hvis du gir opp svikter du deg selv enda mer og depresjonen øker slik du vil ta livet ditt da du ikke vil ha annsvar for det heller lenger. Hvis du får ordnet opp i dette, trur jeg også at dama di følger etter.

Håper ikke dette var alt for kvasse ord! Ønsker deg hell og lykke fremmover! :)
Til forsiden