Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det jeg ikke kan snakke om

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det jeg ikke kan snakke om

mai 10 2017 - 01:09
Hei.
Pga ting jeg går gjennom, og har gått gjennom helt siden begynnelsen av 2016, tar det lang tid for meg å skrive lengre innlegg(enda lengre pga det er på norsk, som jeg synes er et uintuitivt og klønete språk som det er vanskelig å uttrykke seg på), og synes det er vanskelig å svare på personlige meldinger, spesielt lange. Synes det er vanskelig å snakke med folk online i det hele tatt. Har alltid vært vanskelig IRL, men har blitt spesielt vanskelig siden januar+februar 2016, og hvis ikke det var nok ble det verre også online. Online var hvor jeg kunne snakke fritt og hvor jeg fikk mange online venner.

Det som skjedde:
Jeg hadde en online venn jeg var veldig glad i. En nær venn jeg kunne snakke med om alt. Vi hadde kjent hverandre i åresvis. Nær slutten av 2014 slettet hun meg på skype. Et par måneder senere ba hun om unnskyldning og sa det var fordi hun "hadde følelser for meg" og synes det var smertefullt at jeg ikke virket som om jeg delte disse. Vi ble venner igjen, og glemte denne pinlige episoden.
Før august 2015 vil jeg si at vi var moderat nære venner, men det var når jeg dro til USA i august det året at vi ble skikkelig nære venner. Når jeg bodde i USA snakket vi i timesvis hver dag, hjalp hverandre gjennom ting, snakket om alt. Vi hadde så mange ting til felles som jeg aldri har hatt til felles med noen og aldri kommer til å ha igjen. Delte verdier, opplevelser etc. Hun var den beste vennen du kan forestille deg og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne. Spiller ingen rolle at vi var online venner i forskjellige stater, at vi aldri hadde møtes irl, at kommunikasjon bare foregikk via teksting på skype. Det var det næreste vennskapet jeg har opplevd (ikke at det i seg selv sier mye, men likevel). Jeg begynner å bli sliten av å skrive nå (lol) så skal ikke skrive så mye om det som jeg hadde tenkt, selv om det blir vanskeligere for andre å forstå.

Anyways...Jeg trodde vi kom til å forbli venner for livet. Vi snakket om å "klatre Everest sammen", til å begynne med som et halvseriøst forslag og deretter som en metafor for å få livene våre i orden. Trodde kanskje til og med vi kom til å møtes en gang (vi snakket om det av og til, men bodde selvfølgelig langt fra hverandre).

Når studiene mine mislykkes, dro jeg hjem til Norge (eneste mulighet)30. November 2015. Jeg visste det kom til å bli vanskelig å bygge et liv nå, finne ut hva jeg skulle gjøre med livet mitt etc. Men jeg trodde jeg skulle få det til, jeg hadde nyvunnet motivasjon fra tiden min i USA, ny vilje til å prøve å få venner, få en jobb, og helst flytte til utlandet igjen, selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle få det til. Og så hadde jeg selvfølgelig den fantastiske vennen min, som jeg var sikker på kom til å være med meg gjennom alt.

Men...når jeg dro hjem, kuttet hun kontakt. Ingen forvarsel, ingen forklaring. 2 dager før jeg dro kalte hun meg sin beste venn og sa at jeg gjorde henne så glad når vi snakket sammen (ugh, alt høres feil ut på norsk). Siste fulle samtale vi hadde var på flyplassen omtrent en time før flyet mitt dro. Hun tok en pause i samtalen med "brb" men kom ikke tilbake før flyet mitt dro. Sjekket skype når jeg kom tilbake til Norge omtrent 20 timer senere men ingen nye meldinger. Flere dager senere sa hun "hei". Med en gang jeg sa hei tilbake, gikk hun offline, og jeg så henne aldri igjen på skype.
Over en måned senere var hun på chatrommet på siden vi møtes. Hun hadde ikke sent noen meldinger på den siden heller, hadde ikke prøvd å ta kontakt utenfor skype, som jeg trodde hun ville gjøre hvis hun hadde skype-problemer. Hun sa at hun bare hadde det for travelt...men ikke for travelt til å være på denne nettsiden hele dagen. Mye senere forandret hun forklaringen sin til "skype funker ikke på mobilen lenger". Jeg ga henne eposten og facebooken min, like før jeg, skal vi si, slettet kontoen (heter det det på norsk?) min på denne siden. Hørte aldri fra henne igjen.

Andre ting skjedde også på dette tidspunktet. Andre rare, korte samtaler i PM på denne chatten, ignorering, eksludering, og skikkelige forferdelige opplevelser som jeg ikke er komfortabel med å snakke om. Blir for vanskelig for folk flest å skjønne, vil jeg tro. Essensen er at jeg hadde blitt "catfished" på en måte. Ikke den tradisjonelle måten, men mer at...alt det nære vennskapet vårt var basert på var enten en løgn, eller så gjaldt det bare ikke lenger (unaturlig). Hun var ikke den personen. Min beste venn, som jeg var så glad i, eksisterte ikke, eksisterer ikke. Og siden da har jeg vært helt alene i en forferdelig verden.

Alt ble vanskelig som et resultat av dette. Det har bidratt i stor grad til at jeg ikke har gjort noe med livet mitt siden jeg kom hjem. Har vært for deprimert, og har de fleste symptomene på post traumatisk stress. Scorer høyt på det på psych central sine tester. I tillegg er jeg mer ensom enn jeg noensinne har vært. I store perioder siden dette skjedde har jeg vært for deprimert til å hente posten, betale regninger etc. Ikke like gale nå, men spesielt i første halvåret av 2016. Hadde ikke tålmodighet med familie, vil ikke snakke med dem fordi alt de sier er irrelevant for det jeg sliter med. Dette skjer fremdeles av og til. Har vært en dårlig sønn/bror pga dette. Det er det verste som har skjedd meg og jeg vet at dette høres sprøtt ut for folk flest, men det er slik jeg har følt det.

Det er uforståelig for meg. Uforståelig at den næreste vennen min som fremdeles har et "special place in my heart" ikke eksisterte og ikke eksisterer, at jeg var "expendable" og verdiløs og at jeg er helt alene i denne verden. Ikke alene overfladisk, har familie, har mindre nære online venner (ikke så mange, og vi snakker ikke ofte), men på et dypt nivå....hun var den eneste som var som meg, den eneste som skjønte meg og var "med meg", den eneste som jeg kunne skjønne 100% og være 100% komfortabel med... og så viste det seg at hun var det motsatte av det og at jeg kan være mer komfortable med folk flest enn med den "nye" henne. Nå bare rambler jeg...spesielt fordi jeg ikke har forklart den delen av det

Dette har kastet meg ut i en dyp depresjon med post traumatiske symptomer som har vart helt siden begynnelsen av 2016, med noen unntak, som da jeg dro til New York (alene, så klart :/ ) i en uke i august. Og jeg ser ingen vei ut av det. Spesielt da jeg er arbeidsløs og må vente til høsten for å begynne på studier (begynne studier når jeg er 26...og hvis jeg kommer inn) og bare ikke kommer i gang med noen ting. Og selv om jeg hadde motivasjon til å bli kjent med folk når jeg dro fra USA på tross av at jeg ikke kan relatere til folk flest og har store problemer med ting som overfladiskhet, tinderkultur,nattklubb-kultur o.l, så har det som skjedde ødelagt dette. Etter det blir det bare for deprimerende at jeg ikke kan relatere til folk, og at de bare kommer til å "trigge" meg.

Livet mitt har bare ingen mening eller innhold, og jeg kommer aldri til å ha nære venner, venner jeg kan relatere til og være komfortabel med. Kommer ikke til å ha venner i det hele tatt.

sikkert 467 skrivefeil, men for trøtt til å gå gjennom. Er sikkert også det lengste innholdet på denne siden (andre gang jeg sier det her, sikkert sant denne gangen)
Avatar

Re: Det jeg ikke kan snakke om

mai 10 2017 - 18:19
Hei !
Virker som du har en dyp "kjærlighetssorg" (mangel på bedre ord), og ja det er vondt. Det er spesielt vondt når man føler seg lurt. Ikke bare lurt, men løyet til. Man mister perspektivet at noe man trodde var sant og verdensbildet man hadde forvrenges til noe man ikke kjenner igjen. Det er vondt når det skjer.
Mitt beste tips til deg ungemann er vel egentlig bare å forsiktig prøve å komme deg ut i verden igjen, finn noe du liker å bedrive tiden din med og fyll den med det! Du sier familie ikke forstår. Jeg tror du gir de litt for lite cred, familie vet ofte mye mer enn det du selv tror de gjør. Husk at de er dine nærmeste som alltid skal backe deg uansett, ikke vend dem ryggen.
Avatar

:)

mai 10 2017 - 22:23
Sikkert klisje og si det, men vet hvordan du har det.
Hadde det likedan med en venn på nettet jeg også. Snakket hver dag og delte alt. Så BANG! Helt vekke umulig å få tak i og jeg sitter igjen med en dyp sorg. For den jeg snakket med om alt og fikk meg gjennom dagene viste seg å ikke bry seg en shit om meg..

Om du ønsker noen å snakke med, ta kontakt.
Men jeg vet godt hva du mener med at det du og din venninne hadde ikke går an å få i noen andre...
Avatar

Re: Det jeg ikke kan snakke om

mai 12 2017 - 08:54
Historien din minner meg svært mye om min, jeg opplevde akkurat dette nå, jeg sitter også her uten svar og tankene Kværner i hodet. Jeg skjønner deg så godt, høres ut som du har kjærlighetssorg, vil du snakke så bare send meg en venneforespørsel ;)
Avatar

¯\_(ツ)_/¯

mai 16 2017 - 22:23
Jeg er helt elendig i å svare her lol. Beklager. Tusen takk for svar. Trist å høre at dette ikke er så skjeldent som du skulle trodd det var. Mennesker :/

Fikk nylig sendt en melding til vedkommende (la os kalle henne J) hvor jeg endelig fikk sagt noe av hva jeg har villet si i over et år nå, deretter blokkerte jeg henne... føltes bra.
Har vurdert å sende venneforespørsel til dere som nevnte det men kom ikke på noe å skrive O.o
Til forsiden