Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bortkastet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bortkastet

mai 17 2017 - 15:12
Jeg er heldig med alle jeg har rundt meg. Jeg vet det. Jeg har en fantastisk familie, og et støtteapparat rundt meg som gjør alt de kan for å hjelpe. Etter å ha slitt hele livet med angst, og etter hvert også depresjoner, har jeg endelig ganske nylig fått vite hvorfor, og fått vite hvor sterk jeg har vært for å ha klart å overleve med de vanskene jeg har uten å en gang ha vist hva som var galt og trodd jeg bare ikke jobbet hardt nok. Alt faller på plass. Og jeg faller fra hverandre.
Jeg er ødelagt. En feilvare som ikke kan fikses. Aldri. Støtteapparatet jobber med å finne dem som kan hjelpe meg, men i mellomtiden må foreldrene mine fortsette å passe på meg. Jeg vil aldri bli selvstendig. Nye mennesker kommer inn hele tiden, og jeg må hele tiden sloss mot misforståelser, bagatelisering og forvirring. Sånt skjer, og alle er tålmodige, mens jeg mister kraften til å sloss.

Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg var nylig hasteinnlagt i en måned på åpen avdeling, noe som var fint så lenge jeg var der, men jeg glir alltid tilbake. Det er det samme hver gang. Første gang fikk jeg det være etter tre dager ute. Neste gang gikk det tre uker mellom innleggelsene. Nå er det en uke siden jeg ble skrevet ut, og tankene er tilbake igjen. Jeg orker ikke.
Jeg ser at det finnes muligheter, og jeg ser at jeg kan få hjelp. Jeg bare orkering ikke sloss mer. Orket ikke prøve å forklare enda et nytt menneske hvorfor jeg ikke bare klarer det alle andre klarer uten å tenke over det. Orker ikke prøve mer, å hive mer energi inn i noe som bare er en midlertidig løsning som kanskje, bare kanskje kan holde meg i live. For det er det som er viktig nå. Å bare holde meg i live. Det fine er at de rundt meg og vet det nå. Jeg har søkt på ting som kan gjøre livet til mer enn å bare overleve, men ventelistene er over år.

Jeg bare klarer ikke å sloss mer, men samtidig klarer jeg ikke å skyve folk unna. Klarer ikke å overbevise støtteapparatet mitt om at jeg er bortkastet tid. Klarer ikke å få familien min til å gå videre og la meg råtne i fred. Klarer ikke å finne en måte å dø på som ikke ødelegger noen andre.

Beklager et langt innlegg. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg skriver alt dette. Jeg vil egentlig bare finne ut hvordan jeg kan klare å få menneskene rundt meg til å gi meg opp tror jeg. Få dem til å innse at jeg er ferdig, og ikke lengre interessert i å prøve mer.
Avatar

Re: Bortkastet

mai 20 2017 - 10:48
Jeg veit ikke hva jeg skal si... Har forskjellige tanker oppi hodet etter å ha lest det, og det føles bare veldig leit alt sammen. Så alt jeg kan si er bare at jeg føler med deg, virkelig...
Avatar

"Ingenting er bortkastet"

mai 21 2017 - 13:23
Jeg tror ikke du trenger enda en person som føler med deg og forståelse av hvordan du har det... Jeg kan uansett ikke sette meg inn i det. Men jeg ønsker å lære og forstå mest mulig.
Jeg har erfart å ikke ønske å ha det bedre, fordi når jeg har det bra en stund er det en større fallhøyde når en får det vanskelig igjen. Jeg har også blitt så vant til å ha et vanskelig hele tiden at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal ha det.
Jeg har også tenkt at alle andre har det så mye bedre enn meg. Rett og slett glemt at livet uansett byr på opp og nedturer. Nedturer som jeg har opplevd alt for mye av. En mangel på å føle seg bra.

Kan jeg spørre om hvor gammel du er? Jeg er 27 år og overlykkelig over å være voksen og tenke annerledes enn jeg gjorde i barndommen og ungdomstiden. Jeg veksler mellom gode og dårlige perioder og ser at jeg lettere kommer ut av dårlige perioder nå enn før.

Du skriver at du har fått vite hvorfor du har strevd med angst og depresjon gjennom hele livet... Kan jeg spørre om hva som har gjort at du har strevd med det? For da har man kanskje, kanskje en mulighet til å jobbe med det. Det er en reise i seg selv.

Respekt for at du har skjønt litt om hvor sterk du har vært for å ha klart å overleve med de vanskene du har uten å en gang ha vist hva som var galt.
Jeg har også trodd at jeg bare ikke jobbet hardt nok. Men husk at å streve det er en 100% jobb, tenk at du jobber mye mer enn noen andre.

Det at du har strevd så mye i dine år har gjort deg ydmyk. Å være ydmyk er en mangelvare i vårt samfunn.

Altfor mange ressurssterke mennesker som tilsynelatende er vellykkede møter veggen. De har ikke jobbet med seg selv i det hele tatt.

Jeg sier ikke at en plutselig kommer til å bli bra, men at en kan se tilbake og innse den jobben du langsomt jobber deg ut av. Små mål i livet gjør at du får en mestring følelse. Små drypp.

Jeg jobber med meg selv konstant!!! Skriv gjerne med meg her og diskutere slike ting. Si meg imot hvis du er uenig eller om jeg feiltolker noe.
Til forsiden