Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Avvist og alene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Avvist og alene

mai 1 2017 - 23:51
Hei.

Føler nå jeg er på enden av min tålmodighet og viljestyrke. Har nå blitt 28. Vært i terapi i mange år. Men er fortsatt deprimert dagen lang og har vært det i ca 10 år. Vet ikke hva det største problemet mitt er. Sånn jeg ser det i dag er det vel å få gode relasjoner (vennegjeng, kolleger etc). Jeg har den diagnosen Unvikende personlighetsforstyrrelse. Det gjør meg veldig sjenert og havner alltid i bakgrunnen. Selv om virkelig vil har jeg sjeldent noe å si i sosiale sammenkonster. Vet ikke om det pga angst eller bare sånn jeg er. Men nå sitter jeg her i dag. Den vennegjengen jeg hadde vært i som jeg fikk i rusbehandling (bodde sammen ett år) har fryst meg ut virker det som. Ingen vil møte meg mer og når jeg møter dem på NA-møter har de sin egen click og psykisk dytter meg vekk. Igjen er jeg er alene.

Det skjer alltid. Alle vennegjenger jeg er i faller jeg ut, alle jobber jeg har vært i har det funka OK noen dager; de prøver å bli kjent, men blir det ikke, så de gir opp. Så slutter jeg. Alle forhold skjer det samme; Noen uker hvor ting er OK, så klein stillhet resten av forholdet. Begge eksene mine sa forsåvidt det samme: du drar energi av folk og er alt for stille. En terapeut sa faktisk det samme til meg også. Det om energien... En venn og...Regner med alle mener det samme.

Så har egentlig begynt å tenke i banene at det er noen folk som ikke har personligheten til å klare seg i denne verdenen. At evolusjonen ikke vil at de skal få formere seg og skal dø ut. Fordi de ikke kan tilpasse seg verden sånn den er. Jeg kan ikke være noe annet enn den jeg er. Jeg har prøvd. Det blir falskt og rart. Men på samme tid funker ikke den jeg er... Alt inni meg forteller meg at jeg må dø, men på samme tid vil jeg ikke gi opp.
Avatar

Re: Avvist og alene

mai 2 2017 - 00:07
Kjære deg

Jeg vil bare si; "ikke gi opp!" Det er alltid muligheter for bedre dager. Jeg har gått i behandling av og på i over 20 år, jeg har også diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. Siste periode med behandling varte i ca 4 år og har gjort livet mitt mye bedre. Jeg er fremdeles meg, med mine utfordringer og plager. Men allikevel en tryggere versjon og et bedre liv enn før. Jeg håper du kan finne noe trøst i det, og kanskje ane litt håp. Ønsker deg godt og lykke til.
Vennlig hilsen
Avatar

hei miko1988

mai 2 2017 - 00:35
Hei Miko,

Jeg opplever at sjenerte personer, eller de stille typene, ofte har en energi som de uttrykker på en Annen måte, noe de gjerne i jobben uttrykker ved å være mer detaljorienterte, eller kvalitetsbevisste, men da noen ganger på måter som du må være litt på vakt for å se. Og jeg som er en av dem som ser dette, anerkjenner det på min måte, og verdsetter det.

Jeg har jo også møtt de som bare "stjeler energien din", de som suger kraften ut av en, selv om de så absolutt ikke vil. Her har jeg lært at det er viktig å være tydelig på Mine grenser, og så kan den andre ha Sine grenser, og så finner man et kompromiss. Det hjelper jo ikke å være bastant, det hjelper ikke å mene ting personlig eller å ta ting personlig. Jeg prøver i hvert fall å være fair i alle mine handlinger mot andre mennesker.

Det med å ville dø, at det føles så ille at det å IKKE eksistere oppleves som et alternativ - vel, jeg kan ikke annet enn å si som pippisjel: Ikke gi opp!.

Du kan alltids gi opp Senere. Du kan alltids prøve noe nytt, kanskje finner du en approach til dette som gjør at du kan klare å være deg selv, altså, at du ikke prøver å bli noen andre, at du er deg selv, og at du da også mottar en slags aksept fra noen for å være den du er. Men det viktigste er kanskje ikke aksepten fra andre, men fra deg selv. At du kan tilgi deg selv for de gale ting du har gjort (vi har alle gjort ting vi angrer, believe me!), og at du kan ta ting et skritt om gangen, prøve på nytt, finne nye koblinger. Jeg ønsker deg også lykke til, og dersom du vil pinge, er det bare å kommentere videre her i tråden eller via venneforespørsel, det er Mange flere dører som er åpne der ute, vi må bare lære å se dem :)
Avatar

Fine svar her inne!

mai 2 2017 - 21:46
Tenkte på at jeg også fint kunne fått er personlighetsforstyrrelse diagnose. Men så er jeg i mot diagnoser, så derfor har jeg aldri blitt diagnostisert.
Men drit i diagnosen din, det hjelper dg ikke. Men det er en del symptomer som beskriver hva du kanskje strever mere med.
Jeg er veldig fan av det nye begrepet introvert som betyr at en trenger å være for seg selv for å samle energi. Så er dyrt viktig å balansere dette da. Skriv gjerne til meg her så kan vi fortsette samtalen og diskusjonen
Avatar

Re: Avvist og alene

mai 7 2017 - 00:42
Hey miko, når det gjelder tankene dine om at du er en slags "evolusjonær dead-end" som ikke er ment til å formere seg:
Er du heteroseksuell/biseksuell (ment i motsetning til homoseksuell)?
Har du sosial intelligens slik at du intuitivt forstår andre menneskers sub-kommunikasjon? (Vanlig intelligens har du hvert fall, som bevist av tankene dine og måten du skriver på.)
Er du i stand til fysisk kommunikasjon/kroppsspråk og ansiktsmimikk (ment i motsetning til Stephen Hawking type kommunikasjon)?
Har du et menneskelig ansikt? (Altså ikke medfødte mutasjoner i ansiktet, eller vært i noen alvorlig ulykke som har totalt deformert ansiktet ditt, slik at du ser mer ut som et romvesen enn et menneske?)

Hvis svaret ditt er ja på alle disse punktene så kan du med sikkerhet vite at menneskets biologi i utgangspunktet anser deg som en verdig formeringspartner. (I tillegg har du til og med hatt eks-kjærester, og dette faktumet i seg selv beviser at menneskets biologi i utgangspunktet anser deg som en verdig formeringspartner.)

Dessuten, alle symptomene du beskriver er symptomer som like godt (og mest sannsynlig) forårsakes av din utrygghet/utkomfort/sjenanse i sosiale situasjoner, framfor at det er fordi du er en slags "evolusjonær dead-end".

Når det gjelder tankene dine om at "det er noen folk som ikke har personligheten til å klare seg i denne verdenen", og at du kanskje er en av disse folkene; spør deg selv følgende:
Ville du fortsatt følt det som at du ikke er ment til å klare deg i denne verdenen, hvis du hadde hatt et fantastisk sosialt liv, fullt av gode, ekte venner og jenter som føler seg overlykkelige over å få være sammen med deg?
Hvis svaret ditt er nei og du da hadde elsket livet og følt deg motstandsdyktig til å kunne takle alle utfordringer i det øyeblikket (uavhengig av om du faktisk hadde taklet de på ordentlig), så veit du i så fall at dine tanker om at du "ikke er ment å klare deg i denne verdenen" kun er en følelse du har, og ikke er en realitet. Da har du nemlig bevist for deg selv at realiteten er hva enn du selv tror at den er.

"Jeg tror at jeg kan mestre alt og at jeg er født til å erobre denne verdenen!" - Da er realiteten din det.
"Jeg tror at jeg er for svak og ikke er ment til å takle dette livet..." - Da er realiteten din det.
I realiteten er begge tilfellene like gyldige og ugyldige - og de føles nøyaktig like virkelige for deg selv når du opplever de.

Alt dette betyr i så fall at problemet ditt er tryggheten din i sosiale situasjoner - og ikke at det er noe galt med deg som person.
Til forsiden