Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Aldri noe hjelp å få..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Aldri noe hjelp å få..

juli 23 2017 - 21:29
Ja, jeg prøver igjen her. Vet ikke helt hva annet jeg skal gjøre egentlig. Har skrevet her flere ganger og det er sjeldent noe svar å få. Kanskje fordi de som leser innleggene mine skjønner at denne jenta er umulig å hjelpe.. Prøvde å snakke med admin her en gang også. Hvor jeg skrev mye om mitt problem med andre mennesker, hvor jeg stadig vekk opplever svik. Ja, det er kanskje min egen feil det altså. Det er jeg som er problemet. Derfor tar selvmordstankene aldri slutt.. Jeg skjønner, jeg er håpløs. Hvertfall når det rådet jeg får fra admin er å kanskje ta litt avstand fra folk en stund. Ja, men tusen takk, nå vet jeg hva jeg skal gjøre for å få tilbake livsgnisten! Så, hvor skal man gå? Livet mitt har gått i retning av stor bedring. Alt er på stell og jeg er en fantastisk mor. Men innvendig råtner jeg bort og jeg skriker meg gjennom livet. Jeg klarer snart ikke å holde maska lenger. Jeg holder meg rolig gjennom hver dag, gjør det jeg skal osv.. først slutter jeg å spise. Så slutter jeg å sjekke bankkontoen for å se hvor mye penger jeg har igjen. Så slutter jeg å dusje og pusse tennene. Men jeg holder meg fortsatt rolig og glad gjennom dagen. Sier ingenting til noen.. Så skaffer jeg meg barnevakt så jeg kan bli kvitt smertene for en kveld ved å drikke alene hjemme. Smertene sitter så dypt og jeg føler virkelig de spiser meg opp.. jeg begynner å forsvinne. Jeg tenker mer og mer på døden. Plutselig begynner jeg å gråte på bitikken fordi det gjør for vondt. Da må jeg dra hjem uten mat.. Hvordan skal jeg få hjelp? Hva skker hvis jeg ber om hjelp? Det første som blir gjort er nok en bekymringsmelding til barnevernet. Barnet først. Jeg elsker barna mine.. jeg er flink med barna mine. Jeg har mye kunnskap om barns utvikling og helse. Jeg er en god mor. Jeg ser de. De har et godt kosthold, gode rutiner, rene klær og senger.. De blir kysset en million ganger om dagen og får så mye kjærlighet jeg kan gi de hvert minutt. Aldri har jeg sovet mens de er våkne. Aldri har de måtte finne sin egen mat fordi jeg er for sliten. Fordi jeg er sterk. Og det er det jeg blir fortalt når jeg prøver å be om hjelp... Du er sterk. Dette går over. Gi det litt tid..
Hvor mange år skal det gå? Hvem kan hjelpe meg? Jeg tror jeg trenger sterke beroligende medisiner for å roe disse tankene som torturerer meg dag ut og dag inn.. De kommer til å ta livet mitt en dag. Jeg dør ung. Jeg er ødelagt. Jeg gleder meg til å bli fri.
Avatar

Eksistensiell depresjon

juli 23 2017 - 21:44
Faktisk, leste jeg nettopp et innlegg lenger ned her om eksistensiell depresjon... Der har vi det. Og derfor er det vel håpløst? Jeg ser ingen mening, og har aldri gjort. Eller, i starten lette jeg etter det magiske. Før jeg oppdaget verden som grå og trist og magiløs.
Avatar

Kjenner meg igjen

juli 23 2017 - 23:39
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Oppfatter det som at du er alenemor? Og at du ikke har oppsøkt hjelp fordi du er redd barnevernet blir innblandet? Så lenge barna dine har det bra, noe det høres ut som de har, så er det ingen som vil kontakte noe barnevern! Vær så snill og oppsøk hjelp! Det er mye bedre og prøve det hvertfall, det er helt grusomt å gå å ha det sånn som du har det nå! Tro meg, jeg vet. Og får du ikke hjelp, blir det bare verre! Kontakt fastlegen din i morgen, og fortell akkurat hvor ille det er, og at du ønsker å bli henvist til DPS, og kanskje bli satt på antidepressiva? Jeg har desverre ikke kjempegod erfaring med tabletter selv, men jeg kjenner flere som har veldig god effekt av de, så det kan jo være verdt å prøve?

Jeg opplever også verden som grå og trist, men jeg tror at det er depresjonen spm gjør at vi tenker slik. Den får alt til å virke svart, man må bare bli klar over at de "mørke tankene" vi får faktisk bare er tanker, og ikke nødvendigvis sannheter. Man må prøve å snu de til noe positivt i stede. Det er desverre lettere sagt enn gjort, men andre har greid å bli friske på den måten. Så da er det vel kanskje noe i det?

Bare å skrive til meg om du føler for det :)
Avatar

Takk for svar!

juli 23 2017 - 23:49
Så herlig at noen tok seg tid til å svare... bare det hjalp masse. Ja, jeg har prøvd antidepressiva, men ble veldig ustabil og fikk sterkere selvmordstanker. Nærmere planer, egentlig.. pluss at jeg gikk opp i vekt og mistet halve manken, som jeg elsket så høyt. Så har jeg blitt tipset om remeron? Eller noe. Men når jeg googler det så skriver mange at de ble helt zombie. Og da er man jo ikke istand til å ta seg av noe barn.. men, jeg får ta en vallergan i kveld så får jeg sove hvertfall. Tusen takk for svaret ditt.
Avatar

:)

juli 24 2017 - 19:21
Jeg tar meg i å tenke at teksten din hadde veldig mange røde tråder, ofte ser jeg når folk snakker om sine ting en rød tråd som forteller en del, men her var det liksom en god del.
Jeg tror ikke så lenge barna blir tatt godt vare på og din psyke ikke går utover dem at barnevernet vil ta fra deg barna, men at de kan hjelpe deg er meget mulig.
Men jeg bekymrer meg litt når jeg leser "sitte hjemme alene og drikke". Som takoverskapet sier er det kanskje en ide å få henvisning eller ta kontakt med psykolog som ikke har driftsavtale. Forskjellen mellom de er kostnad og ventetid.

Hvis jeg var deg så hadde kanskje jeg startet med å skrive ned alle bekymringene som et tankekart. Når du får ned alle bekymringene så tar du et dypt pust og tar for deg en og en, hvorfor betyr dette noe for deg? Når jeg sier "betyr" så mener jeg egentlig alt...var det foreldre som nagget mye om dette, venner, hendelser e.l. Typisk ting som over årene kan ha gjort at du får et stressende forhold til akkurat det.
For meg virker det som du har sånn ca 100 kg med forskjellig stener på ryggen, og prøver bære dette selv...kanskje greit å sortere litt så du får oversikt?
Avatar

Re: Aldri noe hjelp å få..

juli 25 2017 - 23:36
Hei du sterke og fantastiske Mor. Du er ikke håpløs, du er jo som du sier en god mor.
Du legger deg ikke når barna er våken, du sørger for at de får en god ernæring. Du vasker klærne deres og sengeklærne og du gir de tonnevis av kjærlighet.
Hei igjen, du er en ressurs for barna dine, di trenger deg, og tenk så trasig det ville vært for de om noe skulle hendt deg?
Du starter med å skrive at du stadig føler svik. Kanskje du har for høye forventninger til andre? Vi alle lever våre liv ulikt. Noen prioriterer karriere og trening fremfor familie, noen liker et rolig familieliv, og andre igjen klarer å tjene flere herrer. Det jeg prøver å si til deg er at dersom du forventer mindre av andre så kan du fort bli positivt overrasket. Vi er forskjellig, for noen er det naturlig å svare på en melding sporenstreks, mens andre igjen drøyer med å svare. Dersom man trekker seg litt unna og gir litt pusterom kan ting fort bli litt bedre. Og husk at dersom andre ikke kan ofre eller gi like mye som du, så prøv å gi litt faen;)
Stopp litt opp og tenk; hva er det som gjør deg lykkelig? Eller hva gjør deg ulykkelig?

Skriv tankene dine ned.
Når du nå ha gjort det, så kan du begynne å nøste litt opp.
Ta tiden til deg selv? Start med å gjøre de tingene som faktisk gjør deg glad. Alle trenger en time out fra hverdagen, og det hjelper deg å gå en lang tur, sett av tid til det. Husk at trening frigjør endorfiner og man føler en slags lykkerus.
Trening er igjen en fantastisk måte å behandle og å forebygge depresjon.
Husk å få nok søvn, går man på underskudd så havner man fort i kjelleren.
Det aller beste tipset mitt er å bestille en time til fastlegen din. Fortell han/hun hvordan du har det.
Jeg lover deg, du kommer til å bli overrasket over hvor god hjelp du kommer til å få.
Det er flere i samme båter som deg. Noen ganger går vi alle gjennom en tøff periode i livet, men husk, det finnes hjelp. Og de tankene som du nå har vil ta slutt dersom du får den rette hjelpen.

Så må jeg bare spørre? Hvor er barnefaren oppi det hele?
Avatar

Re: Aldri noe hjelp å få..

juli 27 2017 - 06:08
Som de andre sier, søk hjelp. Ingen kommer til å ta barna dine, så vær fullstendig ærlig med den behandleren du får. Barnevernet kommer kun inn i bildet om det ikke er grunn til bekymring - og det ser jeg ikke at det er. Så det skal du ikke bekymre deg for. Kontakt fastlegen din, og fortell han/henne om hvordan du har det. Så henviser han/henne deg til behandling.

Det virker som at du selvmedisinerer deg med alkohol. Men verken alkohol eller medisiner tar vekk psykdommen, bare symptomene. Kanskje er det det du behøver for en stund? Jeg er ikke så ytterlig begeistret for medisiner, men om det hjelper sammens med behandling må du finne ut med en behandler.

Du må gjerne skrive igjen, øs ut tankene dine om du føler for det. Det er deilig å få luftet dem litt. Jeg kan gjerne være din venn om du ønsker en å snakke med. Men uansett kan det være viktig med en fagperson som kan hjelpe deg med det du sliter med.

Klem <3
Avatar

Takk for svar!

aug 1 2017 - 20:44
Så fint å se flere har tatt seg tid til meg.. ☺

Må bare si jeg aldri drikker altså, det skjedde nå en gang og jeg føler meg utrolig dårlig med det. Hater alkohol. Tenk om det skjer noe med barna når jeg er påvirket.. er mange foreldre som drikker av og til da, så burde vel ikke dø av dårlig samvittighet av den grunn.

Har hvertfall fått resept på cipralex over tlf, så da slapp jeg å snakke med legen også.

Har hatt det tøft lenge. Veldig lenge. Holder som regel tankene inni meg. I vår hadde jeg det litt tungt og ba mamma være barnevakt noen timer. For en gangs skyld luftet jeg tankene mine litt.
Når jeg dro, gikk jeg tilfeldigvis strømtom.
I mellomtiden fant politiet en kvinne som hadde tatt livet sitt ca 1 time etter jeg reiste fra mamma. Hun var redd det var meg og at jeg hadde det litt verre enn hva jeg sa..
Hun ringte amk for å sjekke ut beskrivelse osv. Til slutt fikk de bekreftet at det ikke var meg. Hun fortalte amk at jeg hadde det vanskelig og at jeg kunne vært suicidal.
Jeg sa ikke at jeg skulle ta livet mitt, nei.

Men da er jo følelsene mine rundt depresjon litt åpent der ute, ikke sant? En liten dør for å få litt hjelp? Tror dere jeg fikk hjelp?

Når jeg kom tilbake til mamma sa hun, åh, jeg har vært bekymret for deg. Beklager, jeg gikk strømtom, sa jeg.
Ingen fortalte meg hvordan dagen deres hadde vært..

Før jeg fikk en telefon fra barneverntjenesten. De hadde fått inn en bekymringsmelding fra amk om en mulig suicidal mor som hadde levert barnet til sin mor.

Hvis jeg var i en sånn krise, hvorfor fikk ikke jeg noe telefon, mail eller brev fra noe dps eller kriseteam?
Så nå har jeg gjennomgått en forferdelig undersøkelse og aldri i verden om jeg vil gjøre det igjen. Ingen bekymringsfulle opplysninger funnet. Vet dere hvorfor? Fordi jeg er supermamma. Problemet er bare det at kreftene mine renner ut.. Og hvis det er sånn ting skal bli bare pga en misforståelse.. hvordan blir det hvis jeg faktisk ber om hjelp?

Og til deg som sier jeg kanskje har for høye forventninger.. jeg er nok litt enig med deg. Jeg krever mye.. føler meg som en stor byrde. Jeg klarer ikke slutte... jeg prøver. Klarer det litt i perioder og det letter mye faktisk. Men så kommer det en løgn og et brutt løfte, og forventningene mine stiger til værs og jeg blir sliten. Og sånn går det, rundt og rundt. Har prøvd å tenke sånn at alle lyver i blant, og sjeldent har det noe med meg å gjøre. Men når man er så sårbar så er det vel sånn det blir...
Jeg gikk til psykolog for personlighetsforstyrrelser (unnvikende), men avdelingen ble desverre nedlagt pga økonomi. Hun var på god vei til å hjelpe meg med å bli mindre sårbar. Nå er jeg like sårbar igjen, og føler at alle veier er stengt oga frykten for barnevernet.

Jeg skjønner at psykisk helse kan gi barn forferdelig oppvekst. Jeg vet det. Og jeg trenger virkelig hjelp.. jeg vil ikke at de skal vokse opp sånn. så derfor ser jeg ikke så mange utveier lenger
Avatar

Jeg undres

aug 3 2017 - 23:41
For jeg undres om ikke sosiale medier forsterker den allerede negative tankegangen man har. Å se "alle andre". Vil du og passer det å gjøre et eksperiment. Teste ut om tankene, avtar om du avtar fra sosiale medier? ?
Avatar

Tildebert

aug 4 2017 - 22:12
God idé...
Avatar

fuck

aug 4 2017 - 22:55
Fuck depresjon. Drikk grønn te.
Til forsiden