Jeg sliter med uvirkelighetsfølelse absolutt hele tiden. Begynte i fjor sommer med et panikkangstanfall, som gjorde så jeg ble veldig nervøs. Uvirkelighetsfølelsen har bygget seg opp siden da, å blir bare sterkere og sterkere, og kommer oftere og oftere. Redd for å bli gal, havne i psykose. Til tider kan jeg ikke se meg i speilet engang, for verden er bare så rar. Ingenting er ekte, er det meg i speilet??
Leter etter flere som har det sånn, ting føles litt lettere når vi er flere i samme båt. Båten er mer som et forlis, men vi er hvertfall flere sammen der!

Hei :)

Det du skriver her kunne jeg like gjerne skrevet selv - føler det ofte heelt likt. Utrolig uhyggelig, absurd og skremmende. Føles ut som jeg bare flyter ut og ikke er meg selv og at alt bare er fremmed, til og med meg selv.

Men det er viktig at vi ikke graver oss ned og gjør følelsen om til noe annet enn det den er; en følelse. Prøv å stå oppreist i møte med den og hils på den som en gammel venn, ikke la deg slukes av den, men heller observer den og anerkjenne at du føler det slik, og at det er greit, og at du ikke trenger å fornærme deg selv ved å gi den grobunn i form av angst.
Denne følelsen av fremmedhet, depersonalisering, uteavkroppen følelse, å være en svevende absurditet i en fremmed kropp, en sentrumsløs forvirring i et hus av panikk - kall det hva du vil, er et naturlig og kjempe vanlig symptom på angst. Det er IKKE farlig og vil ikke føre til noe mer enn seg selv, det er bare hjernens forsvarsmekanisme som forsøker å skåne deg fra kraftige inntrykk, les: angst. Ergo; blir du kvitt angsten, blir du kvitt følelsen. Og uansett hvor hinsides forjævlig det er å føle seg som en fremmed i seg selv og at speilet er en fiende som når som helst kan sluke deg, må vi prøve å være sterke og observere denne følelsen, la den komme og gå, mens vi forblir rolige, helt til ikke lenger kommer, og vi fortsatt er rolige.
Å møte den med frykt er som å løpe inn i en pågående skuddveksling; det vil bare skade deg. Den vokser på frykt, ja den ER frykt, så ikke la deg styre av den og gi den det den vil, bli heller venn med den og forstå at den kun vil deg godt, og at det bare er en del av deg selv, som når du klarer å akseptere den, vil forsvinne på samme måte som den kom. Det er ingenting galt med deg, eller meg, og selv om det er helt umulig å tro på det når su føler at du forsvinner utenfor jordklodens rammer, er det sannheten. Alt er som før. Alt er bra.

Tro ikke at jeg lever etter det jeg skriver, men jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er sikker på at med tid så vil denne følelsen være noe jeg ikke lenger frykter, men smiler vemodig av. Det er ufattelig vanskelig, den vanskeligste oppgaven i livet, og dårlige dager, perioder vil komme, men veien tilbake er usannsynlig mye kortere enn det det virker som, og plutselig en dag, uten at du engang tenker over det, har pusten roet seg og du føler seg som deg selv igjen.

Vi gjør det sammen, og vi lar tiden helbrede oss, samtidig som vi hjelper den ved å puste oss gjennom de vonde stundene. Vær høflig mot deg selv, ikke la deg kontrolleres av følelsene dine.
Om noen måneder, kanskje mindre, vil vi kunne se tilbake på dette og føle oss sterke - sterkere enn de fleste - fordi vi har overvunnet oss selv. Dette er ikke farlig, det fører ikke til noe farlig, det blir ikke noe mer av det enn følelsen, det er ikke engang skummelt, livet er som før, og alt er bra.

Vi puster til vi kan skrive her at vi smiler av angsten :)

Lykke til,
La oss gjøre det sammen!