Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Trenger gode råd

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Trenger gode råd

okt 25 2017 - 23:08
Hei.

Dette er min første post her inne, men jeg har vært innom og lest MYE for å prøve å lære meg litt om angst/depresjon og kanskje for å få noen bekreftelser eller kjenne meg igjen i noe.

Panikkanfall og angst var helt ukjent for meg frem til jeg var 33 år.
En dag sa det plutselig PANG.
Etter utallige timer hos leger, legevakt og psykolog/dps roet jeg meg ned og sa til meg selv: «Ok, kanskje jeg ikke er alvorlig syk og har angst»
Jeg gikk ukentlig til samtaler med dps og fikk Citalopram 10mg (en morgen og en kveld). Ble gradvis bedre og etter et års tid følte jeg meg helt frisk! Trappet ned på medisinene over noen uker og sluttet helt.
Konklusjonen den gang var at begeret hadde rennet over og angsten min skyltes tapet av mor når jeg var ungdom, nylig samlivsbrudd og nylig tap av besteforeldre (som jeg vokste opp hos)
Jeg slet med krampetrekninger i halsen, klump i halsen, leamus, mistet følelse i bein, pust og behov for å føle og kjenne på halsen konstant!

Nå, to og et halvt år senere, sa det plutselig PANG igjen. Rett etter å ha blitt frisk fra en liten influensa. Det startet med lett svimmelhet og en «rar» følelse i hodet som gradvis ble værre. Etter en uke kom «anfallene» plutselig og brått. Gjerne når jeg gikk ut og skulle gå tur. Svimmel som fy og følelsløs nakke. Syntet ble helt karusell og det bar rett til legevakt. Alle prøver var bra og jeg dro hjem..Litt roligere. Etter en ny uke skjedde det samme og det bar til legevakten igjen. Nok en gang var alle prøver bra. Men denne gang tok legen seg litt bedre tid og forklarte meg at dette ikke var noe alvorlig og må være angst.
Jeg tenkte, nei, jeg hadde jo ikke disse symptomene sist gang.
Nå sitter det i hodet/nakke.
Jeg har i grunn ingen smerter, bare veldig ubehag. Etter en tur til legen fikk jeg samme medisin som forrige gang, og har tatt dem nå i 3 uker i dag. 10mg morgen og 10mg kveld. Men det gir seg ikke. Nå har jeg det helt jævlig. Hadde det litt bedre i går, men etter tabletten på marran Indahl har jeg vært urolig i hele dag. Tenker og frykter for alvorlig sykdom. Er «stiv» og rar inni hodet og noen ganger klør det i hodebunn på forskjellige steder. Har også stiv nakke og «rar» i bakhodet.
Svimmelheten har gitt seg, men det føles som tablettene ikke virker.

Spørsmålet mitt er egentlig:
Er dette angst? Og kan det ta lenger enn 3 uker før tablettene starter å funke?

Er veldig hypokonder og har lett for å tenke negativt. Vil bare at dette skal gå over igjen.

Håper på svar
Avatar

Hei Idrettsgutten

okt 26 2017 - 01:19
På det første spørsmålet er svaret mitt ett definitivt ja. Uten tvil. Du har de samme symptomene som det jeg hadde med mitt første møte med angst for over 13 år siden. Har slitt med tilbakevennende angst etter dette, å det som er med angsten er at den flytter seg. Så de symptomene du hadde sist gang du gikk på en smell er ikke de samme som nå, det er akkurat det samme for meg. Hver eneste gang den kommer tilbake tar angsten grepet om noe annet i kroppen min, som gjør at jeg begynner å sjekke mine egne symptomer. Absolutt hele tiden. Angst opererer sånn at det du kjemper imot kommer tilbake mye sterkere. Du har skaffet deg hjelp, å det er kjempe bra. Jeg turte først å søke hjelp i fjord, men dette har hjulpet meg mye. Jeg har lest mye, veldig mye om angst og depresjoner opp igjennom årene. Men det hjelper ikke ha kunnskap om du ikke kan bruke den kunnskapen til å bli gradvis friskere å lære å kjenne sin kropp på godt og vondt. Alle har sånne symptomer som det vi har innimellom, men forskjellen er at andre som ikke har en angst lidelse er at de ikke tar hvert eneste symptom som ett blinkende rødt lys. Når du først starter med å kjenne etter så finner du så helt utrolig mye symptomer så det blir nesten helt umulig å ikke bli helt fryktelig redd alle disse symptomene. Jeg vil tro du har trodd du har hatt kreft alle mulige steder, hjertefeil, nyresvikt, at det er noe galt med lungene dine osv. Katastrofetanker kalles dette og det er en ting som føles sterkere enn det aller meste andre, dette tar over livet til slutt å du har så mange katastrofetanker så du er nesten usikker på hvilke du skal tro mest på. Så du bytter mellom de mest dødelige sykdommene som finnes.

Hvis du slutter å være redd for å dø, virkelig slutter å være redd for det. Så forsvinner angsten med en gang. For hva skjer når du dør? Ingen vet helt sikkert, men at du får fred fra alt det er jeg helt sikker på. Så hva er det å være redd for? Ingen har kommet levende ut av livet. Det eneste her i livet som er like sikkert som at vi er født er at vi skal dø. Vi vet ikke når og hvordan så hvorfor gå å tenke på dette mens man lever? Jeg har slitt livet av meg for å endre tankemønster på akkurat dette, å jeg har innsett at når du slipper taket i døden og alt du ikke kan gjøre noe med så er det faktisk ingenting her på jorden å være redd for.

Jeg går også på medisiner som jeg startet med i Juni og det tok mer enn 3 uker før jeg fikk noen som helst effekt. Men jeg har ikke så sterk angst nå som jeg hadde tidligere. Jeg har også vært i en panikkangst gruppe som jeg syntes hjalp meg utrolig mye. Det å lære ting om sine egne spøkelser og hva man er mest redd for å koke de ned til; Hva er det egentlig å være redd for? Hvem er det som kan hjelpe meg har jeg også tenkt mange ganger, å ja en psykolog kan hjelpe deg med å få noen verktøy du kan bruke. Men det er bare JEG og JEG alene som virkelig kan ta i bruk disse verktøyene. Det er ingen som kan være med meg inn i tankene og følelsene jeg tenker enn meg selv.

At du er veldig hypokonder er noe du har blitt i følge av angsten din, det samme med å tenke negativt. Dette er følger av angsten, som holder rundt deg med ett jerngrep. Du tenker så irrasjonelt når du har angst at du ikke klarer å tenke positivt, det er sånn for meg.
Jeg kan vertfall love deg at du er ikke alene, det er så mange der ute som sliter med det samme som oss, jeg er intet unntak. Jeg har kommet meg ett godt stykke i livet på tross av at angsten har eid meg snart halve livet. Jeg har en stabil jobb, barn, kone, hus og hjem. Men det har jo ikke alltid vært sånn, jeg hadde store problemer når jeg møtte angsten første gang. Jeg lå til slutt inne på ett rom i nesten 1 år med konstant hjertebank, svimmelhet, kramper, elektriske støt gjennom kroppen og hode, uvirkelighetsfølelse, mistet de fleste vennene jeg en gang hadde, samlivsbrudd osv. Jeg veide under 60 kilo når jeg endelig bestemte meg for å bare ta å reise meg opp å gå ut døra. Jeg kom meg sakte men sikkert ut, dag for dag, måned for måned. Plutselig hadde jeg jobb igjen, fått meg kjæreste, snakket om å få barn, kjøpe hus osv. Så fant kom jeg hjem en natt for tidlig engang for å så finne min kommende kone i sengen med en kollega. Da raknet det sakte men sikkert igjen å jeg gikk skikkelig på tryne, da ble alkohol min trøst mot angsten og depresjonen i ettertid. Å sånn har jeg holdt på i mange år til jeg endelig i fjord tok motet til meg å fikk hjelp.

Helseangsten min er borte, men nå sist gang i fjord kom angsten tilbake i ny form. Jeg jobber som yrkessjåfør noe som jeg virkelig har elsket hele tiden. Plutselig var jeg livredd for å sitte i en lastebil å ha det ansvaret som jeg har når jeg er ute på veien. Plutselig klarte jeg ikke å gå på jobb, jeg var rett å slett livredd. Så jeg hadde ikke annet valg enn å gå til legen å snakke med h*n om dette. Noe som førte til at jeg fikk hjelp fort i og med at jeg er 3 barns far så ble jeg høyt prioritert. Noe jeg virkelig hadde behov for. Alkohol, barn og kone går dårlig sammen for å si det sånn. Jeg er nå nykter, jeg drikker ikke noe annet enn 0% alkohol. Det at jeg fikk hjelp reddet meg nok fra en tidlig død.

Dette ble langt og litt rotete, men sånn er det når man kommer på ting å skrive om underveis.
Once more into the Fray, the last good fight I`ll ever know, live and die on this day, live and die on this day.
Til forsiden