Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sosialangst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sosialangst

mars 25 2017 - 21:02
Hei Vil gjerne høre fra andre som tror de kan lide av ekstrem sjenerthet eller Sosialangst som heg tror jeg lider av etter å ha vært veldig hemmet av sjenanse hele livet.
Er en middelaldrende kvinne på snart 48 år som er gift og har to gutter på snart 12 og 15 år gamle
Har fast jobb i en bruktbutikk og har jobbet der i snart 19 år som egentlig er ett under at jeg har klart å være der sp lenge ☺️Har gode dager mens andre er veldig tunge i butikken da jeg mø forholde meg til folk hele tidenSpuller et slags skuespill men jeg rødmer og jeg er veldig stille så ingen topp selger er jeg langt ifra.Kan heldigvis trekke meg tilbake på lageret og gjøre oppgaver der når inntrykkene blir for store.Tror at det hjelper meg at heg er trygg på de fleste kollegene og at jeg har den samme plassen å gå til som hjelper meg .Etter jobben er jeg som regel helt utslutt av p forestille meg og må tvinge meg til å orke å ha overskudd til familien .Kan ofte være sur ig grinete,men heldigvis har jeg fri i helgene sp jeg får ta meg inn litt .Har jeg hatt råd til det har jeg jobbet 50 prosent sa har jeghatt overskudd til husarbeid og familien på hverdagene også.Synes jeg har blitt mere sliten de siste par årene men det kan jo ha noe med alderen p gjøre igså.
Det jeg synes er rart at jeg har ikke følt glede på så langt tilbake som jeg kan huske .Klarer jo å late som jeg er glad men tror mange oppfattetmeg som alvorlig å stille .Savner veldig p være glad og glede meg over ting uten å være helt utslitt etter déjà møter på jobben.
Jeg har ikke en eneste venninne og det har jeg ikke hatt siden heg var atten Vet det høres helt horribelt ut ,men det er sant.
Har det godt med familien og det er bare dem jeg er sammen med.Dwt er vondt å tenke på at guttene mine sikkert lurer på dette ,men de har aldri sagt noe.
De har heldigvis bien venner ,men de har jo vokst jo opp uten at vi har nettverk og jeg håoer at det ikke skader dem Har ofte så dårlig samvittighet over dette og skammer meg veldig De har en mormor og ett par tanter men de har rusproblemer og det er ikke sp ofte vi har kontakt med dem selv om heg er veldig glad i denEllers er besteforeldrene døde.
Jeg er med op julebord av og til når jeg ikke klarer å lure meg unna men jeg får alltid ensomhetsfølelsen og klarer ikke p delta så mye i samtalene men sittet svett og hektisk og prøver p late som ingentung men blir veldig utslitt etterpå.
Det går bra p dra på kino med familien ig lugn ting bare jeg slipper folk som snakker med meg
Opp i alt dette savner jeg jeg åvære fri og kunne blu kjent med noen men vet ikke hvordan?Føker meg veldig underlegen sammen med andre og jeg har bare ungdomsskole og ingen utdannelse Tror heg hadde angst på barne og ungdomsskolen også ,men hadde ett par venninner gjennom oppveksten som jeg ikke har hatt kontakt med siden.Jeg var veldig stille på skolen og turde aldri åsvare på noe og de andre barna synes jeg var rar tror jeg .Ble ikke mobbet heldigvis men det var perioder jeg gikk alene i friminuttene ig følte meg ensom .Grudde meg ofte til enkelte timer sånn som matlaging og sløyd og sånn Grudde meg så veldig at jeg lurer på om det var normalt p grue seg så mye hele tiden.Jeg vokste opp med foreldre som drakk hver helg ig ferier ish og mye av utryggheten kommer derfra tror jeg selv om mye er medfødt sjenanse Ser ho at den ene gutten min spesielt er veldig sjenert og det er så vondt å se men heldigvis er han ellers en glad gutt ❤️Jeg og mannen min er avholds og har vært det i over 20 år pga mye rusproblem i familien og barna mine får ikke lært seg ett normalt forhold til alkohol dessverre men sånn er det bare.
Jeg elsker barna mine og håper dett går dem bra og det er mye på grunn av dem at jeg ønsker så inderlig at situasjonen kunne vært annerledes Huff dette ble lang ,men det var godt p få letter hjertet lutt
Avatar

Re: Sosialangst

mars 28 2017 - 16:32
Ble et litt langt innlegg ja, men det er godt å få ut det man føler :)

Kjenner meg godt igjen med det du skriver om skolen. Når jeg vokste opp så fikk jeg alltid høre at jeg var for stille. Jeg var en rolig og pliktoppfyllende jente som alltid satt for seg selv og jobbet med skoleoppgaver. Fikk alltid vite at jeg var flink men foreldrene mine fikk alltid en beskymringsmelding nå og da på grunn av dette. På barneskolen så hadde jeg et par venner som jeg vokste opp med som jeg alltid var med på skolen. Men når jeg kom hjem så var jeg alene. Det var ingen mistanke om at jeg hadde sosial angst, men bare at jeg var litt sjenert.

Det var ikke før jeg begynte på ungdomsskolen hvor jeg virkelig begynte å kjenne på angsten. Jeg hadde vokst fra vennene mine så jeg måtte finne meg nye. Det gikk forsåvidt greit ettersom jeg havnet i klasse med datteren til en venninne av mamma. Vi kom godt overens og gikk i klasse sammen i 3 år. Vi satt alltid sammen i friminuttene men vi så hverandre aldri etter skoletid ettersom jeg ikke orket å finne på noe. Jeg kjente at jeg ble fort sliten av å være sammen med mange andre og kollapset alltid på sofaen når jeg kom hjem.

Det siste året på ungdomsskolen var da jeg virkelig fikk kjenne på konsekvensene ved å ha angst. Jeg ble syk oftere og oftere, og til slutt hadde det vanskelig med å møte opp på skolen. Mistet all kontakt med venninnene mine og kom meg ikke ut av huset. Det var da foreldrene mine ble ordentlig beskymret for meg. Jeg droppet ut av skolen og ble henvist til BUP - barn og ungdoms psykiatrien. Der ble jeg testen over og om igjen, men de fant ingen ting som kunne ha gjort meg så syk. Etter et år så fikk jeg da diagnosen Sosial Angst.

Etter det så skrev jeg meg ut av BUP ettersom vi ikke kom noen vei med angsten min. Følte de ikke klarte å hjelpe meg, men det var vel fordi jeg ikke følte meg klar til å få hjelp. Det var mye å ta til seg da jeg plutselig skjønte hvorfor jeg var sånn jeg er. Til høsten så begynte jeg på videregående, og med utskrevne medisiner så skulle alt gå så fint. Det tok ikke lang tid før jeg falt ut igjen og måtte ta meg et friår. Jeg hadde et friår til å slappe av og tenke igjennom alt sammen. Jeg prøvde å bli litt bedre kjent med meg selv og kom fram til at jeg er både sjenert og har sosial angst. I tillegg så et jeg introvert som betyr at jeg foretrekker å være alene.

Dette gjorde selvfølgelig at jeg ble veldig ensom, selv med nærvær av familie og flotte kjæledyr. Når neste semester nærmet seg så kontaket moren min en privat psykolog som jeg skulle snakke med. Det. Orket jo selvfølgelig helt håpløst å oppsøke en psykolog når selveste BUP ikke kunne hjelpe meg. Hva skulle jeg snakke om liksom? Men jeg valgte å prøve likevel, for mamma sin skyld.

Skal spare deg for et for langt innlegg så hopper rett til business nå. Jeg er en 18 år og introvert. Jeg er sjenert og har sosial angst. Jeg går nå på skole og har venner, tross alt dette. Dette er fordi jeg lærte at dette er hvem jeg er og det er det ingen skam i. Hos psykologen så fikk jeg snakke ut om forskjellige ting, hvordan jeg følte meg, noe som gjorde at alt ble litt lettere. I tillegg så lærte vi sammen hvordan jeg skal kunnne leve med angsten. Ikke hvordan å bli kvitt den, for det ble jeg fortalt at det går ikke. Jeg ble kjent med meg selv og lærte hvor grensene mine står, hva som er forskjellen på hva jeg tåler og hva jeg synes er greit.

Selv nå som jeg går på skole så har jeg vært åpen om angsten og lørt meg at det er greit å trekke meg unna hvis det blir for mye. Jeg har venner som jeg er med på skolen men har vært tydlig på at jeg ikke trenger venner etter skoletid ettersom det blir for mye for meg. Angsten kommer og går, og det er ikke alltid like enkelt, men når du lærer hvordan man kan takle den så blir ting så mye lettere. Jeg er den jeg er og det er det ingen skam i. Det gjelder deg også!

Når jeg leste innlegget ditt så tenker jeg at det er viktig at du blir ordentlig kjent med deg selv først og finner ut hva du selv synes er greit og hva som blir for mye for deg selv. Tilpass deg selv så langt du kan for at du kan ha det behagelig, men også prøv å presse angsten litt. Det kan hjelpe deg litt over lengre tid. Det er fint å oppsøke noen som du kan snakke med for å få ut tanker og følelser for å rense kroppen. Enten om det er en psykolog eller en av sønnene dine. Å ha god kommunikasjon med de som står deg nærmest er veldig godt og kan gjøre ting enklere for begge parter.

Og ikke minst, folk flest klarer å se hvem du er. Selv når man prøver å late som man er noen andre enn seg selv. Så for slippe å kaste bort mye energi på dette så kan det være lurt å begynne å være seg selv selvom man er en som er stille og ikke snakker så mye, om man rødmer mye eller går rundt med vondt i magen. Det er ingenting galt med å være annerledes og selv når man ønsker at ting var annerledes så er kun deg selv som kan gjøre noe med det :)
Til forsiden