Jeg har en tendens til å få panikkanfall på nattestid/sent på kvelden når folk ikke har ork til å hjelpe meg, og jeg ender opp med å stenge det inne til folk har sovnet, før alt raser, og jeg går helt i lås. Fungerte greit(nei, det gjør det ikke, men av betydningen: jeg har overlevd) frem til i kveld, da jeg plutselig tok meg selv i å sitte med en kniv mot håndleddet igjen. Det er det heldigvis noen år siden sist. Før var jeg for liten til at folk hadde sovnet, eller det skjedde rett og slett midt på dagen, men nå satt jeg alene mens alle sov. Stoppet heldigvis i tide denne gangen, men panikken og uroen ligger der fremdeles, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg er redd for å vekke noen, så jeg må gå stille og ikke lage lyder. Jeg kan ikke gå ut, for om noen våkner og ser at jeg ikke er inne, vil de tro jeg har sprunget til veien igjen, og jeg kan ikke være så egoistisk å gi dem den følelsen igjen. Telefoner utløser panikkanfall, og vertfall om jeg ikke kjenner den jeg snakker med, noe som er et panikkanfall i seg selv. Triggerene er for mange til å kunne unngå at det kommer et anfall. Så jeg er tom for ideer. Noen som har noen råd?

Jeg har ikke så mye råd, men ville svare bare for å svare, nettene med angst er det vanskelige mange av oss sliter med her... For min del har det aldri gått så langt som til selvskading heldigvis... hver gang jeg er inne på tanken så fokuserer jeg heller på hvor mye jeg ville gått glipp av de neste 10 årene hvis jeg hadde "lukket boken" for godt nå. Selvkjørende biler på autopilot og droner som leverer pakken fra nettbutikken xD Er sci-fi nerd så jeg ser frem til mye kult som ikke er langt unna og det gjør at jeg holder tankene på rett kjøl fordi det kommer ting jeg vil være her for å oppleve....

For en fin strategi! Takk:)

Tja, vet du hvorfor du får panikk på natta? For meg så hjalp det veldig å vite akkurat hvorfor jeg fikk angst og så jobbe med disse følelsene. Jeg tror det viktigste er å vite at angsten i seg selv er helt ufarlig, selv om det kjennes helt jævlig ut noen ganger.

Går du til psykolog? Hvis ikke, så hjelper det alltid å ha noen å prate med. Dette kan du jo gjøre uavhengig av familien din, de trenger ikke vite noe om det hvis du ikke vil.

Jeg har hatt dette i over tolv år, jeg kjenner standard-selvhjelpsstrategiene. Har vært til psykolog før, men endte opp med å bli pingpongball i systemene deres, og utviklet angst for noen gang å måtte gjennom det samme igjen. Å skjule det for familien er jeg litt seint ute til, med arr oppetter begge armene, og en titalls selvmordsforsøk i historikken.

tru du treng en respt på reis langt og lengre en langt.ta japan da ..