Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva ER det som feiler meg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva ER det som feiler meg?

aug 3 2017 - 19:31
Hei..

Har hatt panikkangst i 17 år, som utviklet seg til helseangst, agorafobi ++
Jeg har som regel hatt "anfall" dvs. kortvarige perioder av angst som har gitt seg.

Nå virker det som jeg har fått noe nytt... noe mer kronisk om jeg kan si det slik.
Kan våkne på natten med et ekstremt tankekjør med tanker fra alle deler av livet bare kastet på meg uten mening. Kraftig uro i kroppen, ikke høy puls, men en slags knute i magen, sånn man får når man gruer seg til noe eller idet man hopper fra et høyt stup. Jeg har ingenting å grue meg for som jeg vet. Utrolig ubehagelig og jeg foretrekker angstanfall fremfor dette... trodde jeg kjente angsten min men så dukker den opp i ny drakt. Er det rart man tror man er alvorlig syk? Føles ut som hjernen min prøver å "ta over systemet" mitt. Jeg kan ikke ha det som dette.

Noen som kan relatere seg til dette på noen måte?
Avatar

Hei :)

aug 5 2017 - 08:44
Så vondt å høre du har slitt så lenge med angsten.. Du er veldig flink til å sette ord på tankene/ følelsene dine og det er første skritt for å bli bedre.

Jeg sliter selv med panikkangst som arter seg som panikkanfall i situasjoner jeg frykter, og jeg kan også ha dårlige dager der angsten vedvarer. Her begynner det å likne på det du beskriver. Jeg pleier helst å kjenne det på morgenen, at jeg våkner med en intens uro i kroppen (er veldig anspent uten å tenke over det der og da, kvalm og har knute i magen, snører seg i halsen litt som du beskriver). I dårlige perioder pleier det å vare utover dagen og gå over etter noen dager. Jeg tar det for gitt at det er angst fordi jeg har følt på dette ei stund, og det pleier å bli bedre med avspenningsøvelser og mindfulness. Er dette noe du har prøvd?

Men for å være på den sikre siden er det jo alltid lurt å ta en tur til legen for å utelukke eventuelle fysiske årsaker til ubehaget.
Avatar

Hei Christina19

aug 5 2017 - 13:20
Hei, takk for at du tar deg tid til å svare :)

Jeg har det også temmelig sterkt om morgenen, kan så og si våkne til denne følelsen og så sitter den.
Jeg hadde en periode der det var sånn i 3-4 uker så fikk jeg en god periode på 1 ukes tid før jeg på ny nå har hatt det kronisk i en ukes tid +/-.

Har ikke prøvd mindfulness eller avspenning men har lest en del om det og sett mye positive tilbakemeldinger. Så det bør vel bli neste steg. Har du noen spesifikke å anbefale til meg?

Har vært hos lege å sjekket opp ting uten funn. Men samtidig, det er jo alltid noe man kan sjekke ut mer nøye.
Avatar

Ikke vær redd :)

aug 5 2017 - 15:00
Det høres veldig likt ut som det jeg har.. Jeg skulle ønske jeg visste årsaken til at kroppen starter dagen med angst! Men jeg tror jeg begynner å forstå angsten litt mer.

Hos meg er det iallfall slik at når jeg kjenner angsten slippe taket igjen etter ei stund, så tenker jeg "endelig en god periode i sikte, nå gir angsten seg". Jeg får mer ro i kroppen og blir glad for at den endelig løsnet. Men så kommer tvilen og de negative tankene snikende igjen etter noen gode dager. "Hva hvis angsten kommer tilbake igjen og jeg får en dårlig periode nå? Den gode perioden varer vel ikke evig? Ånei, nå føler jeg den kommer allerede.. det var det jeg visste!" Slike tanker kan jeg få, for det starter nemlig med den lille tvilen om det virkelig ER over og da kommer angsten igjen. Den største nøkkelen for å bli bedre er å slutte å frykte den. Man må akseptere den og at den er der og ikke være redd for den. Det er tross alt bare følelser. Og HER begynner mine øvelser som jeg har hatt god erfaring med.

Man gir seg selv oppløftende og håpefulle ord som hjelper en med å komme tilbake til virkeligheten og innse at angsten ikke er farlig. Det er tross alt bare følelser som er litt ute av kontroll - og det er jo ikke farlig! Det kan ikke skade deg eller gjøre deg vondt. Det sitter kun i ens eget hode, for angstfølelsen er ikke den sanne virkeligheten. Når man har angst, får man en annen oppfatning av virkeligheten enn det som faktisk er sant. Den gir oss et uvirkelig perspektiv på en måte. Omgivelsene føles utrygge, annerledes og ukomfortable.

Det handler mye om kunnskap, hva angsten er og hva den gjør. Men å slutte å bli redd for den er selvsagt lettere sagt enn gjort. Det tar lang tid, det krever vilje, tro og håp om at det blir bedre. For man VET jo at symptomene ikke er farlige, det er som sagt "bare" en haug av følelser som er litt ute av kontroll. For meg er som sagt kunnskap viktig og det jeg skrev over her, så jeg håper dette hjelper deg også litt på vei :) Jeg kan finne noen andre øvelser også om ønskelig.
Avatar

Takk!

aug 5 2017 - 18:34
Du skriver mye fint og mye jeg kan kjenne meg godt igjen i.
Jeg har tidligere hatt angst bare som anfall, så det å ha det mer kronisk er nytt og uvant.

Har kjent mye på den uvirkelighetsfølelsen også.. før hadde jeg den bare når jeg hadde anfall men nå er den mer kronisk.
Det er ganske slitsomt for man blir jo helt frakoblet verden og de man har rundt seg. Alt handler liksom om angsten og når den skal slå til neste gang, sånn som du sier. Det er lettere sagt enn gjort å skulle la være å tenke på når angsten kommer eller når den blir verre. Men jeg har tro på at med innsats og de rette hjelpemidlene, som mindfulness og kunnskap så kan man komme langt :)

Avatar

Re: Hva ER det som feiler meg?

aug 5 2017 - 23:23
Jeg har selvsagt vært der flere ganger og trodd det er noe galt med meg også og at jeg holder på å utvikle en sykdom eller noe slikt, fordi det stadig dukker opp nye symptomer. Svimmelhet og magetrøbbel er vel det verste hos meg. Men jo mer man trener på å bli trygg, akseptere angsten og prøve å ikke frykte den, jo mindre kjenner man til den. Men jo, kunnskap og aksept er to ting som hjelper mye. Det handler mye om å fortelle seg selv når ubehaget kommer, at "aha, nå kjenner jeg angsten litt. Men det går fint, den kan jo ikke gjøre meg noe. Angstfølelsen er ikke virkeligheten".

Jeg kjenner også den intense uvirkelighesfølelsen kommer innimellom, og jeg blir litt skremt. Men jeg har hatt det i 8 år nå til og fra, så jeg vet hva det dreier seg om og at ikke det er farlig ;) Ikke vær redd for å oppsøke masse fakta om angsten. Kunnskap hjelper som sagt mye!
Til forsiden