Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Flere som opplever det samme?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 15:50
Jeg har nå hatt angst i 2,5 år. Dette innebærer både mye panikkanfall og generell angst. I tillegg sliter jeg med uvirkelighetsfølelse som følge av for stor påkjenning.

Jeg leser til stadighet at angst er så enkelt å bli kvitt, at mange bare trenger et par psykologtimer. For min del er det jo fullstendig omvendt. Har gått til forskjellige psykologer i 2,5 år, men har fortsatt til gode å ha en angstfri dag. Jeg gjør absolutt alt det jeg burde gjøre. Jeg trosser angsten på alle måter (eksponeringsterapi) og prøver så godt som å endre tankemønsteret. Men til tross for dette vil den ikke slippe taket. Så for meg er det alt annet enn enkelt å bli kvitt. Vet forresten også godt hvordan angst i seg selv fungerer uten at det hjelper.

Er det noen som erfarer det samme? At dere føler dere gjør alt riktig, men at angsten fortsatt henger over? Er det evt noen som helt plutselig fant noe helt annet som hjalp for angsten?
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 16:32
Da er det noe som ikke stemmer her. De psykologiske prinsippene i seg selv fungerer for å eliminere angst/frykt, så da er jeg heller nysgjerrig på utførelsen din av de; hvordan du egentlig går frem rent konkret når du forsøker eksponeringstrening og endring av tankemønsteret ditt?

Forklar en typisk måte du forsøker å endre tankemønsteret ditt, og en typisk måte du forsøker å eksponere deg for angsten/frykten din, slik at vi kan forstå akkurat hvordan du går frem. Og fortell også om hva angsten/frykten din spesifikt går ut på, slik at vi kan forstå hva den handler om for deg.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 17:09
Angst er ikke lett å bli kvitt (synes jeg) og selv om to personer skulle hatt samme type angst, så kan den ene ha en mildere angst enn den andre.

Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 20 2017 - 17:54
Min angst er ofte angst for angsten, men også ganske helserelatert. Jeg blir raskt redd når jeg får fysiske symptomer, spesielt når jeg får pustevansker. Jeg er jo alltid klar over at dette kun er angst, men likevel reagerer jeg nærmest automatisk med å bli redd.

En typisk situasjon vil være som følger:
Jeg er kanskje på tur ut døren, og merker at jeg kanskje nesten forventer litt å få angst eller pustevansker. Jeg prøver så å tenke at "okei, skulle det inntreffe, så har jeg vært gjennom det mange ganger, og vet at det ikke er farlig". Og så drar jeg ut døren. Ikke lenge etter kjenner jeg som regel at jeg får pustevansker. Jeg prøver så å tenke at det er vanlig og harmløst. Samtidig som jeg tenker dette er jeg nokk ganske fokusert på pusten min, så både det og forventningen om angst er nokk et problem, men jeg trekker meg aldri fra en situasjon til tross for angsten. Men uansett, noen ganger fortsetter angsten å øke selvom jeg sier til meg selv at angsten bare skal komme, at det ikke er farlig, og etc... Det er mulig at jeg ikke har tankene 100% med meg på dette, men det er jo vanskelkg når hele kroppen går i lås av angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 06:33
Chrisand: Takk for en utfyllende beskrivelse. Du gjør i utgangspunktet ting riktig, men det virker som problemet ligger i "hvilken grad du gjør det riktig". Som du selv skriver, "Det er mulig at jeg ikke har tankene 100% med meg på dette, men det er jo vanskelig når hele kroppen går i lås av angst.". Og det er der problemet ligger: Du forsøker å endre tankene dine på et reint intellektuelt/overfladisk nivå - men du TROR det ikke på ordentlig. Du sier til deg selv at "det ikke er sånn", men egentlig tror du innerst inne at "jo, det er faktisk sånn". Og da vil du selvfølgelig oppleve den medfølgende frykten/angsten, uansett hva du på overflaten/reint intellektuelt sett sier til deg selv.

Eksempel: "Jeg prøver så å tenke at det er vanlig og harmløst." Selv om du forsøker å tenke dette, så er du fortsatt innerst inne overbevist om at det faktisk er harmfullt (som trolig er fordi du veit hvor fysisk ubehagelig angsten faktisk føles når den inntreffer, samt din generelle helsefrykt), og dermed frykter du angsten og kjemper imot den på et eller annet nivå inni deg, som dermed utløser selve angsten.

Merk: Jeg har full forståelse for at det ikke er lett å eliminere angsten din, og har full tro på at du helhjertet har forsøkt å bli kvitt den. Jeg forsøker bare å dissekere problemet ditt på et reint rasjonelt nivå her; så selv om analysen og løsningen min kanskje "høres enkel ut", så er jeg fullstendig klar over hvor vanskelig dette kan være i praksis. Jeg har opplevd det selv.

Det som må skje er at du må erfare at angsten ikke er farlig/problematisk for deg. Og det er umulig når man innerst inne samtidig tenker ting som, "Jeg veit at angsten ikke er farlig, men HVA OM det faktisk er et symptom på at noe er fysisk galt med ____ ?", eller, "Jeg veit at angsten ikke er farlig, men jeg veit også at det faktisk føles så sykt ubehagelig, så derfor gruer jeg meg uansett til å oppleve det igjen.".
Slik type tenking er former for motstand, og når man motstår ting så forteller man egentlig seg selv at "denne tingen er et problem". (Det er dette ordtak som, "Whatever you resist, persists.", og, "Motstand skaper smerte; aksept skaper frihet.", kommer fra.)

Derfor bør du forsøke å bli komfortabel med tanken på å dø eller bli skadet, slik at du ikke er redd for å ha dårlig helse lenger. Og under angstanfall bør du ha mentaliteten, "Kom igjen, angst. La meg se hvor jævli du kan være." - og virkelig mene det på ordentlig. Men jeg veit ikke om du kan fremprovosere en slik mentalitet; det er mulig at en slik mentalitet kun kommer frem når du er på ditt laveste og nærmest har gitt opp.

Måten jeg overkom angst på var trefoldig:
1) Jeg reflekterte vanvittig mye frem og tilbake over hva det var jeg egentlig var redd for (som innebar mye forvirring for meg i en periode), og forsøkte deretter å eliminere problemet ved den tingen jeg var redd for (ved å argumentere på en god måte for hvorfor den tingen egentlig ikke er noe problem).

2) Jeg kom til det punktet hvor jeg var ganske klar for å dø/ta selvmord, og jeg lot dermed angsten få gjøre hva den vil. Jeg hadde kort sagt gitt opp, og lå i sengen og tenkte noe lignende dette under angstanfallet: "Okey... Vis meg hvor ille dette faktisk er.". Tilnærmingen min var da bare en nøytral observasjon av angstanfallet, og jeg merket raskt hvordan den forventede angsten plutselig dabbet mer og mer av. Men det var som sagt fordi jeg VIRKELIG HELHJERTET aksepterte angsten; jeg var tross alt villig til å dø på det punktet, og følte at jeg ikke hadde noe å tape på og virkelig eksponere meg FULLSTENDIG for kraften til angsten.

Med andre ord: Når du virkelig møter frykten din FULLHJERTET PÅ ORDENTLIG (i motsetning til bare halvveis), er da den mister makten sin over deg.

3) Jeg søkte på nettet etter angst-eliminerende tips og metoder, og kom blant annet over en visualiserings-teknikk hvor man visualiserer hvordan livet ville vært om man var helt angst-fri om noen uker/måneder. I tillegg fikk jeg bekreftelse på at hvert enkelt angstanfall garantert går over etter en stund og aldri varer evig.
Disse tingene gav meg dermed håp om at jeg både kunne takle angstanfallene, og at jeg kunne bli kvitt hele angsten en dag. Og jeg merket hvordan dette positive fokuset gradvis eliminerte angsten min under et angstanfall (som igjen var fordi det gjorde at jeg sluttet å tenke på angsten som et problem, siden jeg trodde at jeg ville kunne overkomme den).
Denne opplevelsen demonstrerte også for meg at angsten kun var et tanke-skapt problem, og ikke var noe kroppslig problem som er fullstendig utenfor min kontroll. (Brekker man f.eks. beinet så har man ingen kontroll over det problemet, siden det er et reint fysisk problem.)

Jeg måtte gjennom hele denne prosessen et par ganger før angsten ble betydelig eliminert. Den var så vidt innom ca. 2-3 ganger i løpet av de ca. 2 første påfølgende månedene, men den var da bare en slags anelse og ble fullstendig borte etter disse månedene. Så det demonstrerer hvor effektivt riktig utført eksponeringstrening, frykt-identifisering og tanke-endring kan være.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 12:19
Tusen, tusen takk for et langt og utfyllende svar. Det hjalp virkelig å lese det på denne måten. Jeg tror kanskje at jeg nærmest har "innbilt" meg at jeg har gått helhjertet inn i dette. Jeg forstår godt hva du mener, og innser at jeg nokk mangler å virkelig TRO på det jeg prøver å fortelle meg selv. Dette er forsåvidt ting som psykologene mine ikke har terpet på meg. Jeg har kun gått i psykodynamisk terapi, så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv.

Veldig fint at du deler egne erfaringer angående angsten. Det er veldig nyttig for meg.
Når det kommer til å stoppe et panikkanfall har jeg kun oppdaget én ting som hjelper, og det er å begynne å gå, omså i ring. Altså, unngå å stivne i angsten. Jeg tenkte med meg selv at hvis angst betyr at kroppen sender ut adrenalin og oksygen for å bli klar til å løpe/flykte - så må jo det bety at man kan "brenne av seg" den energien kroppen får. Jeg begynte derfor (for ikke lenge siden) å bevege på meg i anfallene (selvom kroppen nesten var i lås), og jeg merket at anfallet nesten gikk over med en gang.

Men, jeg lurer på én ting: For meg er det ofte slik at jeg bare helt plutselig får et eller annet fysisk symptom, som er knyttet til angst. Feks, pustevanker. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe jeg tenker på som gjør at det kommer, men jeg klarer ikke å lokalisere det. Hvordan blir man kvitt disse plagene som - tilsynelatende - "oppstår helt av seg selv?" Og hvordan får man vekk den der konstante uroen i kroppen? Kjenner at jeg sjelden finner helt roen. Alltid noe som skjer inni meg, liksom. Jeg har også ofte mange fysiske symptomer på angst uten å faktisk kjenne på angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 17:01
"Dette er forsåvidt ting som psykologene mine ikke har terpet på meg. Jeg har kun gått i psykodynamisk terapi, så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv."

Husk at det er mange psykologer og psykiatere som er fulle av personlige problemer selv, og som kun har lest bøker og eventuelle vitenskapelige undersøkelser om hva som "bør fungere". De beste psykologene er de som har overkommet psykiske problemer i sitt eget liv, for de forstår pasientens problemer "fra innsiden".



"(...) så det har vært lite snakk om hvordan man skal faktisk tro på det man forteller til seg selv."

Det er synd, for det er troen på det man sier som er hele nøkkelen; ikke de spesifikke ordene som blir sagt i seg selv. Man kan f.eks. si til seg selv at man er best i verden så mye man vil, men det hjelper ikke så mye hvis man ikke kan knytte det utsagnet til andre argumenter som beviser for en selv at utsagnet faktisk er sant.



"Når det kommer til å stoppe et panikkanfall har jeg kun oppdaget én ting som hjelper, og det er å begynne å gå, omså i ring. Altså, unngå å stivne i angsten. Jeg tenkte med meg selv at hvis angst betyr at kroppen sender ut adrenalin og oksygen for å bli klar til å løpe/flykte - så må jo det bety at man kan "brenne av seg" den energien kroppen får. Jeg begynte derfor (for ikke lenge siden) å bevege på meg i anfallene (selvom kroppen nesten var i lås), og jeg merket at anfallet nesten gikk over med en gang."

Ser logikken ja, og det er godt tenkt. I tillegg til at du får "brukt opp" den overflødige energien som angsten skaper, så fungerer denne teknikken din sannsynligvis også fordi det distraherer fokuset ditt litt når du beveger på kroppen din; samt at du gjør en handling (å bevege på deg) som du selv tror at vil redusere angsten, som dermed faktisk reduserer angsten (tankens kraft).
Men jeg ville heller brukt eksponeringstrening framfor distraksjons-teknikker, fordi distraksjons-teknikker lett kan bli en krykke/en nødløsning som man alltid benytter seg av - og da opplever man ikke å mestre selve angsten; man lærer isteden bare å rømme fra den når den oppstår. Dermed har man lettere for å bli "evig på rømmen fra angst".



"Men, jeg lurer på én ting: For meg er det ofte slik at jeg bare helt plutselig får et eller annet fysisk symptom, som er knyttet til angst. Feks, pustevanker. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe jeg tenker på som gjør at det kommer, men jeg klarer ikke å lokalisere det. Hvordan blir man kvitt disse plagene som - tilsynelatende - 'oppstår helt av seg selv?' (...) Jeg har også ofte mange fysiske symptomer på angst uten å faktisk kjenne på angst."

Gode spørsmål her. Så sant det ikke er noen fysiske årsaker til disse fysiske symptomene (som du kan undersøke hos legen), så er det underbevisstheten din/de ubevisste tankene dine som gir utslag i form av fysiske reaksjoner. Kort sagt er du emosjonelt urolig på et eller annet nivå, selv om du bevisst kanskje ikke opplever det som "angst".

Akkurat hvordan urolighet du har, og hvor tydelig den egentlig er i de ubevisste tankene dine, er det selvfølgelig vanskelig å vite for noen andre enn deg selv, ettersom vi andre ikke er inni hodet ditt og dermed ikke kan analysere de bevisste og ubevisste tankene dine fra innsiden.
Men prinsippet er hvert fall enkelt: Fysiske reaksjoner har enten en fysisk eller psykisk årsak. Og med tanke på at du har angst, er sannsynligheten derfor rimelig stor for at disse symptomene forårsakes av din generelle, urolige mentalitet - og ikke av fysiske årsaker.

Og hvis du får mer orden på uroligheten/angsten din på det BEVISSTE planet, så vil det naturlig også ta hånd om det UBEVISSTE planet. Så konsentrer deg derfor om det bevisste planet, samtidig som du også aksepterer/ikke kjemper imot de fysiske symptomene. Husk at alt handler om at angsten ikke skal oppfattes som farlig/problematisk. Har du ikke noe å frykte, så har du heller ingen frykt/angst.



"Og hvordan får man vekk den der konstante uroen i kroppen? Kjenner at jeg sjelden finner helt roen. Alltid noe som skjer inni meg, liksom."

Ved å virkelig slutte og bekymre deg på ordentlig. Uroen ligger der fordi du fortsatt bekymrer deg for angsten på et eller annet nivå. Den dagen du ikke bekymrer deg lenger, er den dagen du føler deg rolig og angstfri.

Jeg husker en av dagene jeg lå i senga og følte en svak uro i meg som jeg aldri hadde hatt før - men jeg merket samtidig at jeg også var urolig for den nye angsten min, siden jeg aldri hadde hatt angst i livet mitt før denne angst-perioden startet. Og ved å legge 2 og 2 sammen, i kombinasjon med å "føle meg fram" til hvordan følelsene mine responderte på forskjellige tanker jeg hadde (frykt-identifisering), fikk jeg dermed en forståelse av hvorfor jeg følte meg urolig. (Og årsaken var at jeg var bekymret over det å ha angst, med tanke på all uvissheten det involverte, tillegg til at jeg også var bekymret over "virkeligheten min" - siden årsaken til hele angsten min var en uvirkelighetsfølelse.)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 18:07
Gummybear: Du har nokk veldig rett i det med psykologer, at de beste er de som selv har erfart vanskeligheter i livet. Har ofte følt at jeg har fått lite forståelse.

Skjønner hva du mener med at jeg på en måte unngår angsten ved å begynne å bevege på meg. Men heldigvis er det yderst sjeldent at jeg trekker meg fra en situasjon pga angst. Jeg forlater feks aldri bussen når jeg får panikk, eller slutter å fly selvom jeg har fullstendig flyskrekk. Men skjønner hva du mener med at jeg fortsatt distraherer meg selv vekk fra det. Det er faktisk psykologen min som har sagt at jeg skal bruke avledningsmanøvrer når det inntreffer, men begynner å tro at det blir som du sier - en kjapp utvei. Men jeg har til gode å få stoppet et panikkanfall kun ved tankens kraft.

Angående fysiske symptomer så har jeg hvertfall vært en god del hos legen, og de finner ikke noe galt med meg. Så jeg vil tro det er kun psykisk. Men, jeg er jo fullstendig avhengig av nesespray, pga at jeg får angst av å bli tett. Det blir virkelig helt grusomt å puste når jeg også blir tett i nesen. Halsen snører seg også. Men er klar over at denne nesesprayen fungerer som et sikkerhetsnett. At det blir en avhengighet på et rent psykisk plan. Det som er interessant er at jeg som oftest blir megatett i nesen når jeg skal ut å gjøre noe (som er da jeg har mest angst). Når jeg føler meg trygg er jeg omtrent ikke tett, så det er ærlig talt nesten som at angsten gjør meg tett i nesa, eller at jeg klarer å tenke det på meg på et vis. Men, jeg er hvertfall enig med deg i at jeg bør fokusere på de bevisste tankene først, fremfor det som foregår underbevisst og som skaper rare symptomer.

Ah, ja, skjønner. Jeg tror nokk at det du gjorde for å identifisere frykt-tanker var viktig for å komme videre. En del av meg har jo allerede identifisert mesteparten av disse tankene, men så er det det med å tro på at det bare er tull og vas, at ikke tankene nødvendigvis representerer en virkelighet.
Min angst bunner også mye i uvirkelighetsfølelse. Har hatt det kontinuerlig i 2,5 år nå. Den kom samtidig som angsten, eller før, husker ikke helt. Har også vært redd for den følelsen, og vært frustrert over tanken om at den kanskje aldri blir borte. Me hvordan var det med deg og uvirkelighetsfølelsen? Forsvant den med angsten? Jeg gikk på medisiner en stund som tok vekk angsten, men ikke uvirkelighetsfølelsen.

Til slutt vil jeg takke deg for at du orker å svare meg så utrolig utfyllende. Det er virkelig til hjelp. Har sideni formiddag brukt mye tid på å tenke på alt det du har sagt. Så, tusen, tusen takk!
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:01

Jeg må bare få slenge meg på at jeg opplever ting akkurat som deg Chrisand.

Og Gummybear, dette var helt utrolig bra skrevet og forklart. Det gir virkelig mening så jeg må også si takk.
Jeg vet nemlig at jeg tenker slik selv som du sier; jeg tror ikke på at det "bare" er angsten som gir disse symptomene selv om jeg sier det til meg selv gang på gang.

Jeg fikk kraftig angst nå i sommer og sliter nå med mye ettervirkninger.
Utrolig sliten av den minste ting, dårlig søvn, daglig uvirkelighetsfølelse osv. Og har hatt akkurat samme tanker som Chrisand her angående at man prøver så mye for å komme ut av det uten at det hjelper.

Takk igjen.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:29
Wonderer: Dette er ikke ment slik det høres ut; men godt å høre fra andre at det er noen som kjenner seg igjen. Det hjelper jo på til å ikke føle at man er et slags unikum som sliter med akkurat dette.

Trist å høre at du sliter mye med det samme, for det er jo ufattelig tungt! Kjenner meg igjen i det å ikke få sove, være sliten hele tiden osv. Angsten tapper mye krefter. Men hvis du er litt som meg, så var kanskje ordene til Gummybear en liten tankevekker! Hvertfall kjenner jeg at det er noen ting her som jeg trodde jeg tok tak i, men som jeg kanskje egentlig ikke har tatt tak i likevel.

Takk for at du også deler dine erfaringer.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:35
Chrisand: Vet du hva, jeg føler akkurat det samme.

Jeg har vært ganske langt nede i dag, og så fant jeg ditt innlegg og fant (merkelig nok) veldig trøst i det du skrev.
Som du sier, det å føle seg alene i dette er kanskje det verste med alt sammen. Ikke minst når man, som i mitt og sikkert ditt tilfelle, virkelig prøver å gjøre alle de "riktige" tingene uten den store fremgangen.

Det Gummybear var virkelig hodet på spikeren.
Jeg har lest så mye om angst at jeg ikke trodde jeg kunne lære mer, men det gjør man altså stadig vekk, noe dette er et eksempel på. Jeg er glad jeg tok turen inn her i kveld.

Jeg forstår nå bedre enn noen gang, at jeg virkelig må gjøre noe med tankene mine rundt dette, og det har jeg mistenkt en liten stund, bare at med dette kom det virkelig frem.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 19:52
Wonderer: Det var utrolig deilig å høre at du fikk noe utav innlegget! Måtte smile litt av tanken på at en fullstendig fremmed fikk hakket mer håp av alt dette. Det gjorde meg glad.

Ja, samme her. Følte også at jeg nesten var "utlært" på angst, men den gang ei. Gummybear har åpnet litt andre tankebaner hos meg. Får bare håpe at det går bra å fortsette i den retningen! Man blir jo ofte litt hodeløs av angst.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 20:48
Det virker som du forstår logikken i disse tingene veldig godt.



"Det er faktisk psykologen min som har sagt at jeg skal bruke avledningsmanøvrer når det inntreffer, men begynner å tro at det blir som du sier - en kjapp utvei."

Jeg forstår hvordan bruk av distraksjon teoretisk sett kan fungere som noe mer enn bare en midlertidig avledning, siden man ved bruk av distraksjon kanskje kan bli vant til at angsten er borte (hvis man distraherer seg hver gang angsten oppstår), slik at man dermed får inntrykk av at angsten er borte - som dermed i seg selv eliminerer angsten (fordi man da ikke oppfatter angsten som noe farlig/et problem lenger).
Men som sagt innebærer distraksjon også en risiko for at det kun blir en evig rømningsstrategi, så det er derfor jeg ikke anbefaler den metoden. Men uansett, forsøk alle muligheter. Nøkkelen er å ha selvinnsikt og observere hvordan de forskjellige metodene fungerer for deg, slik at du dermed har en viss kontroll på hva som er bra for deg og hva som ikke er bra for deg.



"Men jeg har til gode å få stoppet et panikkanfall kun ved tankens kraft."

Det forstår jeg godt, og det er som tidligere nevnt flere måter å eliminere angsten på. Men tankens kraft er den beste måten hvis man har de rette motargumentene og man vet hva angsten ens handler om, siden man da kan angripe selve hjertet av angsten. Eksponeringstrening er den nest beste metoden, men fungerer aller best i kombinasjon med tankens kraft (slik at angsten dermed angripes med forskjellige midler, som øker sjansen for å lykkes).



"Angående fysiske symptomer så har jeg hvertfall vært en god del hos legen, og de finner ikke noe galt med meg. (...) Det som er interessant er at jeg som oftest blir megatett i nesen når jeg skal ut å gjøre noe (som er da jeg har mest angst). Når jeg føler meg trygg er jeg omtrent ikke tett, så det er ærlig talt nesten som at angsten gjør meg tett i nesa, eller at jeg klarer å tenke det på meg på et vis."

Da virker det ganske tydelig at det er tankens kraft som er årsaken ja, på samme måte som man kan tenke seg til å bli syk. Tror man at man begynner å bli syk, så begynner man også å lete etter symptomer, som også oppmuntrer hjernen og kroppen til å skape falske symptomer (som oppleves helt virkelige). Det virker som at det er det samme som skjer hos deg med nesa di.

En ekstra ting å ta med i betraktningen er at hvis man går på nesespray lenge, så kan det kanskje påvirke nesens vanlige funksjon, som kanskje også kan ha noe å gjøre med hvor lett nesa di tetter seg. (Uten at jeg har noe peiling på effekten av langvarig bruk av nesespray, men det er jo en grunn til at det står skrevet i pakningsvedlegget at det ikke er ment for langvarig bruk.)



"Jeg tror nokk at det du gjorde for å identifisere frykt-tanker var viktig for å komme videre."

Det var det ja. Ved å vite hva man egentlig frykter, vet man hva man skal jobbe med. Deretter handler det bare om å vite hvordan man skal jobbe med det.

Jeg husker at etter jeg ble ordentlig sikker på hva problemet mitt handlet om, kunne jeg gå mer målrettet til verks, og det var da ting begynte å snu relativt raskt (til tross for litt prøving og feiling, for jeg var i det minste på riktig vei).



"En del av meg har jo allerede identifisert mesteparten av disse tankene, men så er det det med å tro på at det bare er tull og vas, at ikke tankene nødvendigvis representerer en virkelighet."

Mm, det virker som du har mye selvinnsikt i tankene dine. Og det med å virkelig tro at de negative argumentene ikke er sanne, er selvfølgelig den vanskelige delen. Men et tips er at du ikke nødvendigvis trenger å slutte og tro at de er sanne; du trenger bare å slutte og tro at de er et problem...
Enkelte sannheter man har skapt seg kan være for vanskelige å endre på, hvis man har et utrolig godt grunnlag for å tro på dem. Så da er løsningen heller å bli komfortabel med at de sannhetene sannsynligvis er virkelige faktum. Effekten blir da den samme som hvis man hadde sluttet å tro på de sannhetene; nemlig at de ikke er noe problem lenger.

Med andre ord: Det er ens motstand til ens sannhet som er problemet; ikke ens sannhet i seg selv. Og denne motstanden kan enten løses ved å eliminere selve sannheten i seg selv (ved å slutte og tro at den er sann), eller ved å eliminere selve motstanden til sannheten (ved å slutte og tro at sannheten er et problem).



"Me hvordan var det med deg og uvirkelighetsfølelsen? Forsvant den med angsten?"

Et sted mellom hovedsakelig ja, og delvis. Tankemessig angrep jeg angsten hovedsakelig fra 2 vinkler; jeg forsøkte både å eliminere uvirkelighetsfølelsen og å bli komfortabel med uvirkelighetsfølelsen. (De samme metodene som jeg nevnte rett ovenfor.) Siden argumentene mine for en "uvirkelig verden" er såpass gode, kan jeg aldri eliminere uvirkelighetsfølelsen helt, fordi en "uvirkelig verden" alltid vil eksistere som en teoretisk mulighet (spesielt når man vet det jeg vet om hjernen). Men i praksis oppfatter jeg nå verden for det meste som en ganske virkelig verden, og har generelt ganske liten/ingen uvirkelighetsfølelse.



"Jeg gikk på medisiner en stund som tok vekk angsten, men ikke uvirkelighetsfølelsen."

Medisiner har en tendens til å vanligvis forverre symptomene man hadde før man startet med medisinene (vel og merke etter en kortvarig, forbedrende fase i starten), og kan også gjøre en mer emosjonelt sensitiv/i emosjonell ubalanse. Dette kan være verdt for deg å merke deg, i og med at du har nevnt rare, uforklarlige, fysiske symptomer som bare oppstår ut av det blå, samt en underliggende uro. Jeg sier ikke at det du opplever nødvendigvis er medisinenes bi-effekt; men jeg påpeker at du bør være klar over at de kan ha mulige bi-effekter som forsterker angst-lignende symptomer, samt den emosjonelle sensitiviteten din generelt.

Når det gjelder det at medisinene fjernet angsten din, men ikke uvirkelighetsfølelsen din:
Jeg er ganske sikker på at angst-medikamenter fungerer på samme måte som anti-depressiva; nemlig ved at de nøytraliserer følelsene mer, ved at de fjerner noe av topp-punktene og lav-punktene i følelsene. Dette vil da f.eks. kunne resultere i at du blir kvitt angst-følelsen din (som er en sterk versjon av frykt//et topp-punkt av frykt), men at de ikke eliminerer nok av følelses-spekteret ditt til at de får fjernet all frykten din; som dermed resulterer i at du f.eks. står igjen med uvirkelighetsfølelsen din (som er en svak versjon av frykt/emosjonelt ubehag, og som dermed ligger nærmere 0-punktet i frykt-skalaen).



"Til slutt vil jeg takke deg for at du orker å svare meg så utrolig utfyllende. Det er virkelig til hjelp. Har sideni formiddag brukt mye tid på å tenke på alt det du har sagt. Så, tusen, tusen takk!"

Så fint at det er til hjelp. Ble glad for det! Husk at jeg ikke er en fagperson (men med tanke på enkelte psykologer og psykiatere, skulle man noen ganger ikke tro at de var det heller, hehe). Men jeg har reflektert rundt psykologiske prinsipper og selvhjelp i mange år nå, og har også hatt angst og overkommet den selv på egen hånd (grunnet min psykologiske forståelse), så jeg har ganske gode grunner for å påstå det jeg påstår. Men når alt kommer til alt må du uansett følge din egen, sunne fornuft, uansett hva du hører og hvem det kommer fra. Så jeg håper ikke du tar alt jeg forteller som en gitt sannhet (selv om jeg mener at det er det). Isteden håper jeg du tar det til ettertanke, sammen med alt annet du kommer borti av kunnskap og lærdom vedrørende dette, og utforsker selv hva som fungerer best for deg :)

Whatever works. That's all that matters.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 21:09
Chrisand: Ja, en av mine store utfordringer nå er at jeg ikke føler jeg klarer å fokusere nok og bra nok på de teknikkene som skal hjelpe. Merker at jeg sliter veldig med hukommelsen og at jeg nesten "glemmer" de ulike symptomene angsten ofte gir meg, så jeg kan bli overrasket over gamle symptomer før jeg kommer på at jeg har opplevd det før. Rare greier.

Jeg ser du nevner helseangst og det er noe av det jeg sliter med også. Er svært grundig utredet, men med så kraftige symptomer som angsten gir så er det ikke rart man tenker at det er noe mer. Men så er det noe med dette at livet kan ikke kontrolleres på alle områder, og det å akseptere dette faktumet er nok også en vei til bedring. Min angst er også slik at den ofte forandrer seg og får meg til å tvile gang på gang om det virkelig er angst.

Nå har jeg blitt så utmattet av alt at jeg føler meg konstant skikkelig "influensasyk" + uvirkelighetsfølelse på toppen igjen.
For en som har helseangst er jo dette ensbetydende med utvikling av både ME, MS, ALS osv osv....

Men jeg nekter å gi meg og skal virkelig gi alt for å komme ut på den riktige siden her. Det Gummybear har skrevet har også åpnet nye tankebaner for min del. Håper jeg klarer å jobbe meg systematisk videre med det.

Ta gjerne kontakt om du vil ha en likesinnet å prate med :)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 21:32
Gummybear: Ja, jeg er enig i det med distraksjon. Er også litt redd for å gå i fellen med å bare rømme fra angsten, så håper på å komme til et punkt der det ikke vil være nødvendig med distraksjon. Jeg har jo også drevet å bearbeidet fortid osv over lang tid (siden dette oppstod), og jeg stiller meg selv til stadig spørsmålet: "Har jeg bearbeidet nokk? Det er ikke bare det at jeg TROR jeg har bearbeidet, men så kommer det tilbake verre enn i utgangspunket ved en senere anledning?". Så det sier jo noe om at jeg i prinsippet ikke vil ta en rask løsning. Vil jo bli kvitt angsten (tilnærmet) for godt. Men tror det er lett å ta raske løsninger uten å helt vite det selv.

Det med "å tenke på seg ting" er jo veldig klassisk for folk med helseangst. Jeg har bare hatt så vanskelkg for å tro at jeg faktisk kan tenke på meg tett nese (!). Det er jo litt ubegripelig. Men begynner mer og mer å tro på at det er fullstendig mulig når man er redd for det pga pusten. Og ja, nesespray over tid gjør deg tettere, men i prinsippet skal man bli tettere når man ligger eller er inaktiv, men hos meg blir jeg tettest når jeg skal gjøre noe anstrengende, overhode ikke når jeg skal sove. Så det får meg mest til å undre over årsaken.

Jepp. Det å forstå problemet er nokk hovednøkkelen. Men det som er vanskelig er jo også når det er så djevelsk mange av de problemene. Merker at mange av tankene mine er angstfremkallende. Redd for å dø, redd for å bli gal, redd for følelsene mine (tydeligvis), redd for å miste mine nære, osv i det uendelige. Det blir på en måte så mye å ta tak i. Sannheten er jo at alle disse tingene i prinsippet KAN skje, og dét er vanskelig å akseptere.

Det du skriver om å slutte å tro at ting er et problem er jo veldig klokt sagt. Dette har ikke en gang slått meg før. Veldig glad for at jeg fikk dét å reflektere over også! Har vært mest opptatt av å tvinge meg selv til å se på tankene mine som usannheter.

Angående uvirkelighetsfølelsen: Skjønner hva du sier. Psykologer jeg har snakket med som kan en del om uvirkelighetsfølelsen (derealisering/depersonalisering som det heter på fagspråket) sier at det er selve fokuset og ubehaget rundt følelsen som opprettholder den. Også fortrengte følelser kan spille en rolle. Det finnes noen eksempler på folk som har hatt derealisering i 20 år, men som med riktig hjelp til å fokusere annerledes, har blitt 100% kvitt den.

Ja, tidligere da jeg gikk på medisinene (Cipralex) var jeg nokk emosjonelt i ubalanse. Følte mye rart. Men jeg følte ikke noe på angsten, og heller ikke på noen fysiske symptomer. Alt dette kom vel og merke tilbake en liten stund etter jeg sluttet på medisinene. Uvirkelighetsfølelsen er det eneste som har fulgt meg hele veien, medisiner eller ikke. Men skjønner hva du mener med at den kanskje er på et slags 0-punkt i skalaen for frykt.

Hehe, hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg tatt deg for å være en fagperson. Synes du forklarer ting utrolig godt og nøye. Din kunnskap er tydeligvis til hjelp for andre! Det er utrolig bra.
Enig med deg at man ikke skal ta alt for en sannhet, og at man først og fremst skal lytte til seg selv. Men må jaggu si at du har noen fantastiske poenger som har vært en real tankevekker. :-)
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 21:40
Wonderer: Ja, akkurat slik har jeg også det. Angsten tar så mye at det er vanskelig å holde fokuset i balanse. Jeg har det også slik at jeg glemmer hvilke symptomer jeg har hatt tidligere. Det er jo helt sprøtt.

Kjenner til det med utredning i hytt og pine pga at angsten forandrer seg og gir forskjellige symptomer. Det er vanskelig å stole på at det er angsten hver gang det oppstår noe nytt.

Influensafølelse + uvirkelighetsfølelse er også noe jeg kjenner på. Føles ut som at kroppen ikke tåler noen ting. Dette har jo blant annet resultert i at jeg unngår all fysisk aktivitet i frykt for å kollapse.
Men ja, enig i at man bare bør fortsette å gi alt for å komme ut av det. Man har jo ikke noe å tape!

Kan gjerne snakke mer, men jeg har ikke helt funnet utav hvordan dette meldingssystemet her inne fungerer enda. Har prøvd å sende melding, men finner aldri tilbake til den, og får ikke noe svar heller, så vet ikke om jeg har skjønt hvordan systemet her inne funker.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 22:58
Chrisand: Det er utrolig slitsomt å ha det slik. Høres ut som du er en reflektert type, som meg, men som likevel ikke klarer å komme seg ut av klisteret. Utvilsomt at vi har mye til felles.

Jeg sliter også med ganske kraftig svimmelhet til tider som setter meg helt ut. Men legene finner ingenting.
Tenker å begynne med trening siden det sies at stresshormoner blir mindre ved sterk fysisk aktivitet. Så får det bare briste eller bære.. Medisinsk sett skal jeg jo tåle det, men mentalt er noe helt annet. Føler meg ofte som jeg er dobbelt så gammel i kroppen enn det jeg egentlig er.

Har sendt deg en venneforespørsel, se om du kan finne den, skal være øverst på siden ved brukernavnet ditt.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

okt 21 2017 - 23:17
Wonderer: Har svart deg på melding. :-)
Avatar

Sånne innlegg gir motivasjon og håp!

nov 5 2017 - 08:23
Hei! Jeg våknet idag tidlig av en indre uro av angst og en sterk hjelpesløshet. Satte meg ned på stua og søkte litt på google, og fant da denne nettsiden ( som var til veldig stor hjelp) bare det å lese det dere skriver, av erfaringer og råd gjorde sånn at angsten på en måte forsvant mer og mer. Så jeg satte meg ned for å skrive ned råd jeg fant. Som jeg ser dere skriver at det er viktig å få fatt på hva slags tanker som beskymrer en og vite hva som faktisk er problemet.

Jeg har sitt med angst i flere år enda jeg bare er 25, og har hatt mange samtaler og gårt på Forksjellige kurs. Angsten forsvant i nesten et år, men har nå fårt er tilbakefall.. Da er det veldig godt og lese dette å friske opp litt igjen av hvordan jeg skal klare og kontrollere det.

Tusen takk for at dere deler det dere gjør :)
Hilsen ei berioliget jente.
Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 5 2017 - 12:26
Lenaks92:

Så bra at du fant nytte i dette innlegget! Det gjorde jeg også. Det er nokk viktig som du sier å friske opp når ting blir tøft igjen. Sikkert lurt det du gjør, å skrive ned råd og slikt. Håper du finner råd som kan hjelpe deg permanent (evt på langsikt!).
Avatar

Sånne innlegg gir motivasjon og håp

nov 5 2017 - 21:50
Chrisand

Mhm :-) det hjelper som regel det og lese hvordan andre som har kommet seg gjennom det forklarer at det faktisk går over en eller annen gang, eller at man lærer seg å leve med angsten som en "venn". Når man klarer og godta den og finner teknikker og gode råd som hjelper så har man kommet ganske langt.

Jeg har også slitt med helseangst, for noen år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø hver dag. Men med fantastisk god hjelp av psykolog i to år og eksponeringstrening så lærte jeg meg utrolige måter og takle dette på. Og angsten forsvant bare mer og mer.

Nå sliter jeg liksom bare med denne indre uroen som kommer av en helt forvrengt tankegang. Så kjemper jeg så imot for å ikke havne i det samme tankemønsteret at jeg faktisk forverrer alt helt selv.
Som det sies over her, så handler det jo kun om et "tenkt" problem og hva som faktisk er et virkelig og ikke.. Og hvordan man skal forholde seg til dette..

Men som sagt, så må man kjempe litt for å finne det ideelet problemet og i bunn og grunn evaluere om det er verdt all undøvendig energi. Som det som regel ikke er... :)

Alt handler om å coach'e seg selv i riktig retning og eksponere for å finne en fin måte og takle ting på.

Avatar

Re: Flere som opplever det samme?

nov 14 2017 - 23:31
Lenaks92:

Ja, helt enig i det første du skriver. Blir veldig motivert av å høre hvordan andre har kommet seg ut av helvetet. Men samtidig er det så vanskelig å få den fulle troen med seg, og ikke bare den halvhjertede forklaringen til seg selv. Jeg har hatt et par gode uker i det siste, fordi jeg klarte å gå helt helhjertet inn i det. Men så fikk jeg litt tilbakefall i forrige uke, og da må jeg på en måte begynne litt på nytt igjen for å komme meg ovenpå, men forhåpentligvis blir de gode periodene lengre og lengre! Klarte i alle fall i en periode å virkelig se resultatet av å være helhjertet i troen på at ting ikke er farlig!

Når det kommer til den indre utoen så tror jeg Gummybear har rett i ar man må starte med alt det bevisste i deg, så vil det underbevisste og den indre uroen forsvinne av seg selv. I alle fall var det dét jeg erfarte den uken det gikk bra! Tankekjøret gav slipp da jeg fokuserte å kun tro på at iiiiingenting av dette er farlig.

Det er helt sant. Mental styrke fungerer som fysisl styrke: Den må trenes, og ikke MINST vedlikeholdes ved trening. Med andre ord kan man ikke bare trene i noen uker for så å være i tipp topo form hele livet. Man kan kun være i tipp topp form ved å vedlikeholde styrken. Dette gjøres ved å trene, øve og utfordre!
Til forsiden