Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er helvete mitt virkelig angst?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er helvete mitt virkelig angst?

mars 2 2013 - 04:18
For noen måneder siden ble jeg mega svimmel på jobb. dro hjem, kom meg til legen dagen etter, ble sendt med ambulanse til sykehus for å utelukke hjerteinfarkt. De fant ingen ting, og sa jeg heller så sliten ut. I dagene etter kom den uvirkeligheten, verden lyste opp på en måte, vanskelig å forklare. Brystsmertene kom også både når jeg ligger, sitter og går. mye andre plager også.kan det være angst
Avatar

Ja..

mars 2 2013 - 10:17
Dette er angst. Antagelig panikkangst. Jeg har hatt nærmest identiske symptomer som deg, og jeg får samme bekjed. At det ikke er noe fysisk galt med meg.
Panikkangst er grusomt, kanskje noe av det mest skremmende et menneske kan oppleve, og da er det er ikke rart at kroppen reagerer med å konstant være på vakt. Man blir jo livredd for nye anfall. Sånn uvirkelighetsfølelse er noe jeg sliter med også, når det står på som verst. Slik jeg har forstått det, er det ikke uvanlig i forbindelse med panikkangst. Det er en beskyttelsesmekanisme hjernen som kommer når angsten blir for sterk. Dette har jeg blitt fortalt av en erfaren terapaut innen psykiatrien.
Til tross for at jeg omgås en del folk som har angst, så kjenner jeg ingen som har så sterke symptomer. Det får meg til å føle meg annerledes og alene. Har ingen å prate med om dette, annet enn dere som er her på forumet. Men de andre har vel ikke panikkangst, da. Noen ganger føler jeg at jeg holder på å blir helt gal. Men, jeg har hatt mine runder før, og det har jo gått over hver gang. Det er en slags trøst. Men likevel...
Du har vært hos legen og sjekket deg, og ingen ting galt er funnet. Forsøk å tvinge deg selv til å stole på det. For det er ikke noe fysisk galt med hverken deg eller meg, det er psyken som spiller oss et puss. Det kan være at dette er et tegn på at noe i livet er i ubalanse, og at dette er noe du må finne ut av og jobbe med.
Noe som er verdt et forsøk, er å prøve ulike avspennings-teknikker. Når du kjenner uroen/hjertebanken komme, pust dypt med magen noen ganger. Mange med panikkangst puster bare med brystkassen, og da får man ikke nok luft og blir svimmel osv.
En annen ting som kan hjelpe mot uro, er å høre på avslappende musikk/lyder på øret. Det kan roe ned og få fokuset litt bort der og da.
Avatar

Det har jeg også lurt på...

mars 3 2013 - 16:11
Ja, det har jeg også lurt på flere ganger.... Er alle mine plager virkelig bare angst? Jeg sliter med å forstå det og tro på det....

Jeg fikk panikkangst for ganske nøyaktig 3 år siden. Og som så mange andre her startet det med akutt besøk på sykehuset pga hjertet. Jeg tok EKG og belastnings-EKG (sykling) - alt var bra og jeg ble sendt hjem. Og da startet mitt helvete her på jord ....

Jeg fikk uvirkelighetsfølelse så jeg trodde jeg holdt på å bli gal. Det føltes som om grunnen ble revet vekk under beina mine og alt som hadde skapt orden i livet mitt forsvant. Jeg slet med eksistensiell angst: hvorfor lever jeg...hva er meningen med alt....finnes det noen sammenheng.. .absolutt ingenting ga mening for meg lenger. Eksempel: Hvorfor sover vi? Jeg vet jo at det er for å få hvile og ha energi til en ny dag, men spørsmålet mitt gikk lenger: hvorfor MÅ vi sove, HVORFOR er det slik at vi må sove, HVEM har bestemt at vi som menneskjer må sove 6-8 timer hver natt for at vi skal fungere, hvorfor er det ikke nok med 1 time, eller hvorfor er det ikke slik at vi ikke behøver å sove i hele tatt.... Og slik hadde jeg det med absolutt alt i livet. Alt som hadde gitt mening før fremsto som totalt meningsløst, og alt var bare kaos. Jeg følte det som om jeg holdt på å bli slukt av "en annen verden" dvs en gal verden. Jeg var ikke sikker på hva som var sant og virkelig og hva som var tanker og følelser. Jeg var bare livredd og var sikker på at det tørna for meg.

I tillegg pøste kroppen på med alle mulige fysiske symptomer... arytmi (ureglmessige hjerteslag), trykk i hodet, hodepine/migrene, syns- og hørselsforstyrrelser, press i og under brystet, kvalme, følelsen av å miste styrke og følelse i deler av kroppen, svimmel, piping/susing i hodet, problemer med å svelge osv, osv. Jeg betalte 2500 kr for å få tatt ultralyd av hjertet mitt på en privat klinikk for jeg turde ikke vente til jeg fikk time i det offentlige, jeg hadde 8-10 døgn-EKG'er, MR av hodet, ultralyd av halsen, røntgen av lungene, blodprøver osv, osv. Resultat: ikke noe galt med meg!

Men hvorfor føltes det da som om hver dag var min siste? Jeg presset meg på jobb for der var det folk som kunne hjelpe meg hvis jeg besvimte/døde. Å være hjemme alene med vårt lille barn på 2 år var helt grusomt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å falle død om hvert øyeblikk, og hva ville da skje med barnet vårt som kom til å være alene i huset med en død mor i mange timer.
Jeg tenkte flere ganger alvorlig på å avslutte alt fordi jeg hadde det så forferdelig vondt. Jeg våknet om morgenen og kunne ikke skjønne hvordan i alle dager jeg skulle klare meg gjennom dagen.

Jeg ble etterhvert henvist til DPS, men det tok faktisk nesten 1 år fra jeg ble syk til jeg fikk time der. Derfor fant jeg ut at jeg måtte hjelpe meg selv. Jeg fikk tak i bøker om kognitiv terapi og leste meg opp på det, og brukte teknikkene som jeg lærte der. Jeg fant frem informasjon om Tankefelterapi som jeg hadde vært bort i noen år tidligere, og begynte å praktisere det. Jeg fikk tak i CD'er med yoga, meditasjon og avspenningsøvelser og brukte det.
Da jeg endelig kom til psykolog begynte vi på jobben med å finne årsaken. Og jeg har måttet forandret hele min innstilling til barndommen min. Det har vært tøft, men nødvendig og jeg ser i dag klart hva min mor har påført meg av traumer som gjør at jeg sliter slik i dag. Og jeg har måttet forandre livet mitt, jeg tåler feks. ikke ansvar og stress på jobben lenger, så jeg har måttet bytte jobb til en ren rutinejobb uten noe ansvar. Og det er veldig godt!

Men fremdeles tviler jeg på at det er angst når jeg har dårlige dager-- det føles så fysisk...
Avatar

sarasol

mars 3 2013 - 17:22
var som å lese om meg selv, identitisk.. men nå fant jeg hvertfall ut hvilken type angst jeg har!! :) godt å vite
Avatar

Mitt problem, mitt liv

juli 3 2013 - 21:00
Hei alle angstere. Har skrevet her på forumet flere ganger i desperasjon.
Jeg er så ekstremt usikker på alt og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.
Som jeg skrev i begynnelsen, så fikk jeg diagnosen panikklidelse/angst etter nevnte symtomer. Nå etter 7 måneder vet jeg ikke lengre om jeg skal tro det er angst eller ikke. Tok en ultralyd og arb-ekg på oslo akutten i februar og alt var normalt, hadde høy puls bare.men har hatt mye små funn på hjertet. sikkert ikke farlig menhuff
Avatar

:-)

juli 4 2013 - 16:50
Virker som det tydligvis ikke er så mange som har det slik, men angst urtarter seg veldig forskjellig. Lurer på på om jeg skal ta en utbedring for ME, Borriella eller ta en tur til en hjertespesialist igjen for jeg kan ikke godta at alt jeg har er satt igang av angst det er så vondt og slitsomt.
Avatar

hei.

juli 4 2013 - 19:32
Jeg tror nok det er mange som har det slik som deg i kortere eller lengre perioder av livet. Men du treffer ikke nødvendigvis alle disse her på dette forumet. Det er forholdsvis liten aktivitet her inne. Du kan jo prøve å søke på utenlandske forum, da er det større sannsynlighet for å finne noen som har det på samme måte. Jeg har heller ikke funnet så mange her inne som har det akkurat som meg, men jeg vet likevel at de finnes der ute et sted.
Det finnes veldig mange måter å ha angst på. Noen sliter bare litt, andre sliter veldig mye.
Jeg har lest innleggene dine, og det virker som du fortsatt sliter veldig med helseangsten din. Til tross for at du er blitt grundig utredet, så klarer du altså ikke å slå deg til ro, selv om alle tester viser at alt er ok med deg.
Selv om det ikke er lett, så må du forsøke å akseptere at det er angst du har. Du må gå noen runder med deg selv, rett og slett. Det er helt riktig som legene har fortalt deg, hadde du vært alvorlig fysisk syk, så hadde du ikke klart å stå på bena (eller du hadde vært død). Angst kan gjøre veldig mye rart med kroppen, for kropp og hode henger nøye sammen. Angst kan ta helt knekken på et menneske, det vet jeg alt om. Men det er ikke farlig! Det er viktig å huske på. Du skriver at du tenker å ta enda en tur til lege for å undersøkes for borrelia og hjerte osv. Men når du tenker deg om, tror du enda et legebesøk vil hjelpe deg ? Jeg tror ikke det. Du har blitt sjekket mange ganger før uten at det har beroliget deg noe særlig. Du må nok først og fremst komme frem til en aksept av angsten din, og du bør få tettere oppfølging hos en psykiater/psykolog, og få hjelp til å takle det du strever med. Lykke til :-)
Avatar

Hei

juli 4 2013 - 19:49
Hei Fru angst :-)

Ja huff det har bare utviklet seg til det værre, kan ikke skjønne at jeg skal få så kraftig angst symtomer. Har jo pratet med deg over lengre tid både i gode perioder og i dårlige, deverre mest dårlige. Det er helt riktig som du sier, jeg er nok godt utbedra hos leger. Kanskje en prest vil hjelpe hehe, dumt de ikke utører exorsisme i norge. Kanskje en healer. Er vel som du skriver, det er ikke så mange som får så kraftig angst som oss, det er så vondt når folk sier at neida det er bare angst, gå ut en tur. Når alt i kroppen sier at en skal dø. Problemet mitt er vel at jeg ikke kan akseptere at det er angst, og at jeg skal dø. Har utviklet en ekstrem dødsangst etter hvert som symtomene raser. Er så sinnsykt redd for å bli hengt på psyke knaggen, så er det noe alvorlig. Men har jo hatt dette i 7 måneder nå så :-) Takk for svar, når en sliter så er det vanskelig å finne likesinnede.

Og ja hehe det er virkelig dødt her på forumet, mulig det er meg som er "skravlete"/sytende og er her ofte men hehe er ikke mye skriverier her.
Håper du har det fint og takk for svar:-)
Avatar

hei mann1986

nov 3 2014 - 23:18

har og har hatt akkurat de samme symptomene som du beskriver ++. hadde mye angst før i tiden og stresset en del før det slo skikkelig ut slutten av sommeren 2012.. hadde først en helvetes uke med symptomer som vond i hode/nakke/rygg + stiv i nakke, puls opp og ned, tung/lett pust, holdt på å svima av hele tida, fikk nesten ikke såve eller holde meg våken hvert døgn den uka, tåkesyn/kontrasten/skarphet på synet svinget mye og merkelig hørsel på dagen(omtrent som å sovne foran tv). hadde også merkelighetsfølelse og trykk i hodet, samt vondt i venstre ribbein +venstre arm med nummenhet og stråling/prikking helt ut til fingrene..
Jeg gikk ikke til doktoren den uka, fordi hadde vart til doktor ett par mnd tidligere pga vondt i ribbene + venstre armen og rett på røntgen, men de fant ikke noe spesielt.

Trodde selv det var noe kraftig betennelse eller noe som gikk over, men har siden det hatt store problemer med svimmelhet/nesten svime av/svir i kroppen fungerer ikke normalt, blir sliten av alt, spesielt tenke og snakke med folk.. når jeg var på det værste klarte jeg bare å være våken 3-6 timer pr.dag.

HAR TIL TIDER HATT AKKURAT DE SYMPTOMENE SOM DU SNAKKER OM, OG DET HAR VÆRT ETT REINT HELVETE..
Ingening er som før:/
Kroppen var i skikkelig ubalanse, stoffskifte svinget ned og opp..

Forresten så fikk jeg målt D-vitaminer hos fastlegen min høsten 2013 siden de mente det kunne ha noe med helse plagene mine å gjøre(nyere forskning sa de),og det ble målt til 20ym når det normalt skal ligge på 50ym - 100ym..
Fikk meg da noen d-vitamin piller på apoteket som jeg gikk på i c.9 mnd, nå for tida trantabletter.
Men føler meg mye dårlig enda med lite energi og hjerteforrstyrrelser og pusteproblemer men nå klarer jeg i hvert fall over 14 timer til dagen våken :) svimmelheten og nesten svime av osv sjer nå sjeldnere.
Før hadde jeg sterkere psyke(hvis vi ikke tenker på angsten da), men etter å prøvd å presse meg på jobb i ett halvt år så ble jeg mer og mer vekke ifra jobb, nå har jeg vart sykemeldt over ett år pga psykisk/uregelmessig døgnrytme/lite energi osv.
Snakker også med psykolog for tiden siden jeg har vart mye syk/sykemeldt, hjelper faktisk ganske mye..
Alt i alt så begynner helsa mi å bli bedre, selv om det er ett stykke igjen til det optimale hvis det i hele tatt er mulig..

Det jeg lure på, er om du har funnet ut noe nytt om dine problemer til nå?
Avatar

Re: Er helvete mitt virkelig angst?

des 3 2014 - 14:14
har en autoimmun sykdom desverre. men ikke farlig:) var ikke psykisk alikavel, men går på psyken dette med å være syk
Avatar

Kjenner meg igjen

des 4 2014 - 04:43
Det samme skjedde meg, var på jobb og plutselig ble jeg svimmel og trodde noe skikkelig var galt. Dagene etter fikk jeg vansker med og puste, smerter i hele kroppen og spesielt i brystet. Dette kom helt fra det blå, men blitt litt bedre nå
Avatar

Har hatt det samme

sep 3 2017 - 14:21
Har hatt depersonalization og omtrent alle andre former for angst ifra jeg var 18 etter jeg hadde misbrukt cannabis. Heldigvis var min angst relatert til cannabisen og usunn livstil genereltl, så det gikk over etter 2 år. Eneste rådet jeg kan gi er å ikke la angst fantasier ta over fokuset ditt, hvis du opplever at angst tankene vil gå sin egen vei så bare prøv å forbli "mindful" eller bare la de tankene leve uten noen reaksjon. Det kan være vanskelig fordi de kan virke rasjonelle, men med engang du oppdager at de er unødvendig nevrotiske og ødeleggende så kan man bare la de passere.
Til forsiden