Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ekstrem sosial angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ekstrem sosial angst

aug 29 2017 - 21:54
Hei !

Jeg lurer på om det er noen som har like sterk sosial angst som meg ?
Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, helt tilbake til barnehagen. Da gikk angsten ofte over i agorafobi og panikkangst med påfølgende alvorlige depresjoner i mer enn 20 år. (Hvis du også legger til traumer fra oppveksten som forsterket det hele)

Jeg har så sterk sosial angst at bare jeg ser et ukjent menneske på TV-skjermen eller nettv så reagerer jeg instinktivt med ubehag. Jeg klarer ikke gå på butikken, vil bare gjemme meg inne. Men likevel så er den friske siden min utrolig utadvendt og søker hele tiden vennskap, så jeg føler meg som et enormt paradoks. Av & til så lurer jeg på hva som fikk meg gjennom 13 år med skole og forsøk på høyere utdanning.
Kanskje fordi jeg er jente haha.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan "mennesker fungerer" og må stadig lære igjen og igjen ved å kopiere andre hele tiden. Der er utrolig slitsomt og energikrevende og jeg blir helt panisk bare jeg møter en fremmed person på venterommet hos tannlegen. Når jeg går tur ute så blir jeg helt paranoid og ser for meg at alle kan se ut fra alle vinduene og at de dømmer meg og kritiserer meg - ser rett igjennom. Jeg virker så taus og rolig rundt vennene mine og sier aldri ett ord, men på innsiden så er det en storm som aldri stopper.
Den psykiske smerten er enorm. Jeg kan ligge sammen som en krøllet ball på gulvet og bare ønsker dø etter å ha vært på besøk sammen med vennene mine i stuen deres.
Eller så får jeg panikkangst og må kjøre i tre kvarter rundt om i hele byen og tettsteder for å roe meg ned.

Samtidig så blir jeg helt GAL av å gå rundt i mitt eget hode og aldri kunne ha noen å prate med !! I sommerjobben og på skolen går det merkelig nok bedre, men da er jeg jo en "rolle" og ikke den private meg.

Jeg føler hele tiden at jeg flykter fra meg selv og alle menneskene - men så lenge de finnes overalt så slipper jeg jo ikke unna.

hilsen veldig sliten student på 24 år som har flyttet rundt i mange år uten å skjønne hva som var galt.
Til forsiden