Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst for depresjonene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst for depresjonene

des 4 2017 - 23:26
Jeg har vært ganske dårlig siden juni. Jeg sov mye, var fjern for meg selv (kroppen min kjentes ikke min ut, mer som noen andres.), likegyldig til livet og døden, og ei lang liste. I oktober var det endelig noen som så det for det det var: alvorlige depresjoner og suicidale tendenser.
Det gjorde at ting ble bedre. Og jeg innså plutselig hvor psyk jeg har vært. Jeg har oversett hele familien min og deres angst for at det skulle skje meg noe. Og jeg har gitt beng hva som skjedde med kroppen min(Den var jo ikke min uansett).
Og det skremmer meg. Så nå jobber jeg døgnet rundt. Forholdet mitt til mat er utrolig anstrengende, og jeg må hele tiden gjøre noe. Jeg vil ikke sove, men samtidig ser jeg at jeg burde. Men jeg orker ikke stoppe. For stopper jeg tenker jeg, og tenker jeg kommer tomheten tilbake. Håpløshetsfølelsen. Trangen til å bare gå og legge meg og håpe at jeg sulter i hjel fort. Så nå sitter jeg halv tolv og vurderer å trene i steden for å legge meg. Er det noen som har noen erfaringer eller råd eller som bare kjenner seg igjen? Jeg er så rådvill...
Avatar

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver

des 5 2017 - 17:12
Jeg er ingen ekspert og det jeg skriver skriver jeg utifra egne erfaringer og ting jeg har lest og hørt i min tid som pasient i helsevesenet. Jeg håper at det jeg skriver kan være til hjelp eller trøst, helst begge, men jeg beklager på forhånd om noe av det jeg skriver er "feil". Det er ikke meningen å være påståelig...

Depresjon er så mye, det tar så mye av tiden din, det spiser deg opp og etterlater deg som et tomt skall og til du kjenner degselv igjen. Da er det lett å sove bort dagene, for det følges så mye bedre enn å leve i en mareritt av en tilværelse. Når du har det vanskelig så er lett å glemme de rundt deg som bryr seg om deg og som både blir bekymret og leie for at du har det så veldig vondt. Og det er ikke stygt ment, det er bare sånn det er av og til. Når du ikke bryr deg om deg så er det ikke alltid så lett å se/ ei heller forstå at de rundt deg bryr seg og ikke hater deg. Du er ikke en byrde, selv om det kanskje kan føles sånn noen ganger. Om døden virker som en grei vei ut så er døden er aldri en løsning. For dør du så er en ting sikkert, det blir aldri bra igjen. Aldri. Det kan tvert i mot ha ringvirkninger som gjør at andre velger det samme. Selvmord rammer dem som bryr seg om deg og etterlater et hull som aldri vil fylles av noen andre.

Noen ganger er det fint å få satt ord på de følelsene og tankene du har, det kan virke som en lettelse og kan være bra for deg. Men å dvele over sykdom og hvor syk du har vært kan være med på å fylle deg med skyld og angst. Du må forstå at det at du har vært syk aldri er din feil, vi kan alle bli syke og vi kan alle drite oss ut.
Nå vet jeg ikke hva som skjedde i juli, eller hva du mener når du sier at du ga beng til hva som skjedde med kroppen din, men du skal vite at det er ytterst få ting du kan gjøre med degselv som ikke kan bli bedre med tiden.
Det er mange av oss mennesker som sliter med mat og føler at vi trenger å få gjort noe med hvordan vi ser ut, eller spisemønstre, eller at vi tenker at vi skulle trent mer. Tanker som "burde", "må", "skulle" er ofte med på å forverre er spiseproblem og gjøre ting vanskeligere. Slankekurer fungerer kun i en periode og mange ender faktisk opp med å legge på seg mer enn det de i utgangspunktet veide. Helsedirektoratet har kommet ut med anbefalinger om kosthold og kostholdsendringer som det går an å søke opp. I tillegg finnes det mange bøker og artikler om hvordan du kan endre livsstil og gjøre varige endringer så du har det bedre med degselv. Bare tenk: hadde det funnes en ultimat slankekur som gjorde folk slanke og som holdt dem slanke så hadde ikke slankeindustrien håvet inn millioner av kroner hvert år.
Mange guider til et varig vekttap anbefaler deg som bruker til å skrive en liste med grunner for å endre livsstil og skrive mål og delmål over det du ønsker å oppnå, samt å finne inspirasjon og råd fra andre som har oppnådd en varig, sunn livsstil endring.

Har du lest om søvn og påvirkningen for mye og lite søvn har for helse og humør? Hvordan din psykiske helse kan ha fordeler ved en gjevn døgnrytme? Du nevner trening, trening kan også tilpasses oss som har episoder med dyp depresjon. Søk opp fordelene med det å trene gjevnlig og du vil finne at moderat til rask gange og kondisjonstrening har like god effekt på kroppen som antidepresiva har. Med å trene et par ganger i uken fast vil både søvnen din bli bedre, humøret vil bli mer stabilt og du vil ha mindre vondt i kroppen og mer energi. True story. Det anbefales forøvrig å trene tidlig på dagen så du roer deg ned når det nærmer seg leggetid.

Når det gjelder tunge tanker og håpløshetsfølelse så er desverre ikke det noe det går an å komme fra og det er noe alle føler på i perioder. Det er ikke greit å føle seg så nedfor at det går ut over helsen og påvirker negativt hvordan du fungerer hverdagen, da er det lurt å finne hjelp. Det finnes flere behandlingsformer for å få det bedre og hva som fungerer for noen fungerer gjerne ikke like godt for andre. Mens noen sier at det å meditere hjelper for å få bort mørke tanker så føler andre at de responderer bra på kognetiv adferdsterapi der du sammen med en veileder går igjennom hvordan du kan lære hjernen å tanke anderledes og hvordan du kan få bukt med vanskelige tanker og følelser og på denne måten gi deg mulighet til å kontrolere bedre hva som skjer med deg og hvordan du kan jobbe med degselv for å få det bedre da. Det finnes egne kurs for depresjonsmestring og behandlere som har spesialisert seg på dette feltet. Det er grunn til å føle håp! Endring er mulig!

Håper du har det litt bedre i dag, av og til er en god natts søvn nok til å skremme de aller mørkeste tankene vekk i hvertfall en stund. Husk: tanker er ikke sanne bare fordi du tenker dem, følelser er midlertidige og dette klarer du!


Avatar

Re: Angst for depresjonene

des 9 2017 - 22:36
Det jeg mener med å gi beng er at jeg ikke brydde meg om jeg skadet kroppen min så alvorlig at jeg aldri vil kunne gjøre det godt igjen. Et par ting jeg gjorde i sommer har skadet den fysiske kroppen min for livet, og økt sjansen for at jeg dør ung( jeg vil helst slippe å gå i detalj, for andres skyld, jeg vil ikke trigge noen, send meg heller melding), så ikke si at det ikke skjer.

Og jeg vet om behandlingsformer, jeg har vært innom de fleste( selv om fåtallet hører på meg når jeg bokstavelig talt gir dem fasiten på hva jeg lider av).

Jeg bare liker ikke at jeg kan bli så hjelpeløs og farlig for meg selv og dem rundt meg. For jeg liker å ha kontroll, og jeg er redd for å dø, eller enda verre, skade noen! Jeg er redd for å miste håpet igjen, eller droppe ut av livet mitt igjen, fordi det er så mange som kjemper for meg, og jeg skylder dem å sloss for å holde ut til de får den riktige hjelpen på plass, noe jeg vet vil gjøre livet mitt bra. Jeg er bare så redd jeg skal miste håpet før vi når dit...
Avatar

angst for depresjonene

des 11 2017 - 17:31
Så utrolig kjipt :( jeg håper at det vil komme mer om psykisk helse og mestringsstrategier i pensum på skolen.
Noen ganger gjør drastiske handlinger oss mer oppmerksomme på hva som er viktig i livet og er med på å gi et perspektiv du ellers ikke ville hatt. Det som har skjedd har skjedd og det er nok lurt å ikke gå innpå detajene.

Du sier at du har en fasit av hva du lider av? Vil det si at du vet hvilken behandling du vil ha? Og kan det bety at du selv kan ta grep om problemene? For ingenting er bedre enn å være bevist på sin egen helse og bedring. Det viktigste er jo å holde hodet over vannet og være oppmerksom på egne tanke- og handlingsmønstre. For når alt kommer til alt er det du som må ville jobbe for å bli bedre, ingen andre kan kjempe den kampen for deg.

Jeg tror at mennesker trenger mennesker og at alt som holdes inne for lenge har et potensiale til å bli farlig for personen det gjelder og personene rundt. Om du merker at du mister kontroll og vil skade degselv eller andre har du et ansvar for å kontakte hjelpeapperatet rundt deg (lege, legevakt, behandler) og legge degselv inn. Det er ingen skam om å be om hjelp.
Noen finner hjelp i en kriseplan der det konkret settes ord på hvilke aspekter i livet ditt som er vanskelig og hva du kan gjøre der og da. Og så går det også an å kontakte AAT (akutt ambulant team).

Videre oppfordrer jeg deg til å finne aktiviteter som gir deg glede (om enn bare litt avkobling fra tankene dine) og selv prøve å finne ut av hva som gir deg håp, skrive dem ned og kanskje også snakke med andre om håp og framtidstro.

Lykke til! :)
Avatar

Re: Angst for depresjonene

des 15 2017 - 18:42
Det er ikke alt man lider av som man kan fikse selv. Bare fordi jeg har innsikt betyr det ikke at jeg også har kuren for hva jeg sliter Med, da ville jeg jo ikke tatt meg bryet med å skrive her, da ville jeg bare gjort meg selv frisk.

Jeg har kriseplan og lavterskeltilbud på dps, det er det som gir meg noe håp, ellers sliter jeg veldig med å se poenget i ting. Det er vertfall sånn depresjonene påvirker meg, og det er det som er skummelt. For blir jeg for dårlig ser jeg ikke poenget i å oppsøke hjelp. De kan ikke fikse meg uansett, og jeg klarer ikke å ordlegge meg sånn at jeg blir forstått. Livet mitt kommer alltid til å være en kamp, og jeg vil ødelegge alle rundt meg som elsker meg, hvert sekund jeg er i live. Det er sånne tanker som plutselig blir fornuftige. Ikke at det er en fase som går over. Ikke at jeg vil komme ut av det og vil få mulighet til å gjøre det godt igjen en gang. Og det er da jeg begynner å slite. Når jeg ikke klarer i finne noen grunn til å stå opp om morgenen, og ingen håp om at det noen gang vil bli bedre. Og det er da jeg kneler, og ender opp med å lure på om livet mitt virkelig er verdt å fullføre
Avatar

Jeg hører hva du sier

des 16 2017 - 13:58
Min erfaring er at det kan være godt å skrive tanker ned, spesielt om det er noe som plager deg. Jeg blir urolig over det du sier, har du tanker om å ta ditt egent liv må du straks ringe legevakten og få hjelp. Selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem. Du sier at du har folk rundt deg som elsker deg, vær sikker på at de mer enn noe annet ønsker å ha deg i livene deres.

Om livet er verdt å fullføre er et stort spørsmål med mange tolkninger, men du vet det ikke før du har levd det. Tilværelsen har både gode og vonde sider, ut i fra det du skriver tolker jeg det sånn at du har det veldig vanskelig for tiden og at du ser verden og livet igjennom mørke briller. Du skriver som om du vet hva som kommer til å skje og det er at alt er tapt?

Det finnes forskjellige måter å tenke om livet på og jeg kan forestille meg at det er utrolig vanskelig for deg å finne noe som er bra og godt. Aldri og alltid tenkning er løgner hjernen din vil lure deg med. Når du har det vondt kan det meste virke som om det alltid har vært sånn og alltid kommer til å bli sånn. Det er ikke reelt! Jeg tørr vedde på at livet ditt en gang har vært bra. Jeg tørr også vedde på at du har resurser i deg til å kjempe dette igjennom. Fra min erfaring hjelper det å tenke på hva du kan gjøre her og nå for å få det litt bedre, ikke det at du skal ordne hele problemet med en gang.

Hvis du ønsker noen å snakke med om vanskelige ting her på sidetmedord anbefaler jeg at du bruker "dagbok" funksjonen der du får en kompetent/frivillig person som jobber med akkuratt dette da de svarer mye fortere da jeg også sliter med depresjon og kjenner at det er veldig vanskelig å gi deg de innspillene de antagentligvis kan gi. De er flinke og det er en god funksjon som gjør at du får litt mer privatliv eller hva jeg skal si :)
Avatar

Re: Angst for depresjonene

des 16 2017 - 21:24
Jeg er født med vansker som har gjort livet mitt veldig vanskelig, og jeg har vært plaget med panikkangst siden barnehagen. Men jeg har hatt det lettere enn jeg har det nå. Problemet er at jeg faktisk ikke har nok resurser til å klare meg på egenhånd. Det er fakta( jeg harvpapirer på det og greier), og noe jeg kunne slått meg til ro med, om det bare ikke hadde vært for at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger. Kommer den på plass har jeg mange resurser i meg selv jeg kan bruke, men de er verdiløse uten hjelp.

Jeg har brukt dagbokversjonen før og, men har litt dårlige erfaringer med den.

Men takk for innspillene:) Jeg setter pris på at du vil svare meg.
Avatar

angst for depresjonene

des 17 2017 - 11:50
Det høres veldig vanskelig ut å ha det sånn :( panikkangst er noe av det verste som finnes.
Det er også fint å høre at du kan se at du har hatt det lettere.
Jeg kan se hvordan det å ikke ha nok resurser til å klare deg på egenhånd kan føles veldig håpløst. Jeg vet ikke helt om det hjelper om jeg sier at ingen klarer seg på egnhånd, for det er jo å generalisere, fordi noen med ekstra utfordringer gjerne trenger mye mer hjelp. Jeg har truffet mange igjennom årene som har hatt behov for hjelp som de desverre ikke har fått, samtidig har jeg sett mange med nesten umulige problemstillinger, som utelukkene har oppleved at hjelpen som er tilbudt ikke har vært tilstrekkelig. De sistnevnte har gjerne gått i lang tid med gjenvendene depresjoner og har vært overbevist om at alt håp har vært tapt, som nå lever veldig gode liv. Det gir meg håp, det å se at tungt slitende mennesker kan få livet tilbake og faktisk nå setter pris på at de holdt ut igjennom det stummende mørke de måtte igjennom for å komme dit de er i dag.

Never the less så kan det å ha papirer som bekrefter sårbarhet og lidelse være et toegget sverd. Papirene bekrefter at du er annerledes og hjelper deg igjennom den byrokratiske delen av det å være psykisk syk, men kan samtitidig (nå snakker jeg mest om megselv og mine erfaringer) være med på å sykeliggjøre en person.

Jeg har opp igjennom vært veldig søkende etter noe som kan gjøre at de gjentagende depresjonsperiodene mine aldri skal komme tilbake. Det at de enda kommer igjen og at jeg ennå sliter har gjort meg ganske så desperat. Fordi jo mer jeg ønsker dem bort, jo mer virker det som om de kommer tilbake. Jeg har hatt store problemer med tankemønstrene mine der jeg også har tenkt veldig svart-hvitt og jeg har heller ikke klart å komme fram til et kompromiss der jeg i en grad kan akseptere at jeg kommer til å føle meg forferdelig igjen (på grunn av depresjon). I min søken har jeg ploga igjennom behandlingsform etter behandlingsform uten at det har gitt noe særlig resultat. Når jeg er skikkelig nedkjørt kan jeg bli veldig, veldig sint på verden og på livet som ikke har blitt det jeg ønsket at det skulle være.

Som perfeksjonist og som en som tenker veldig svart/hvitt- alt eller ingenting har jeg hatt lett for å gi opp. Jeg har tenkt litt sånn at enten så er livet sånn jeg vil at det skal være eller så får det bare være det samme. Det å slutte å kjempe og det å la depresjonen trenge inn i en kan føles som "sannheten" eller det som er "rett" og tankene som er alt annet enn sanne får da plutselig alt for mye makt. For når du går veldig lenge og kjenner på misnøye og på at livet ikke er verdt no så føles det som å lyve- det å ikke føye seg etter kraften- eller avmakthetsfølelsen. Hva skjer når noen gir opp, mister håpet på at ting skal snu og bli bedre? Ingenting bra. Om noen "velger" bort livet, så gir de opp sjangsen på at livet skal bli bedre. De gir fra seg muligheten til endring og håp. For om man gir etter for mørket er en ting sikkert og det er at at ingenting noensinne vil bli bedre, og det er ikke sant, for livet forandrer seg hele tiden, det er bare ikke så lett å legge merke til de små endringene når du står mitt i det selv.

Det som har vært den største feilen min har vært at jeg har forventet at problemene mine skal forsvinne, alt av det vonde og vanskelige, noe som har resultert i mye skuffelse og håpløshet. Min største frykt er depresjonene, det stummende mørket, den indre despirasjonen som får meg til å handle destruktivt. Jeg vil kvitte med med det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Mange runder har jeg gått med meg selv og mange ganger har jeg gitt opp håpet, for så bare å bli konsumert av enda mer smerte. Livet mitt er ikke perfekt, jeg har ikke oppnådd så mye, men gjennom det å møte motgang, igjennom det å føle meg helt forferdelig har jeg opparbeidet meg en del kunnskap som jeg ellers ikke ville hatt. Jeg har stilt meg selv de vanskelige spørsmålene og jeg har kommet fram til at det ikke er noe rett svar, bare mange viktige spørsmål.

Avatar

Re: Angst for depresjonene

des 17 2017 - 20:20
Tusen takk... Det er vondt å vite at noen har det sånn, men jeg kjenner meg igjen, og det er litt godt også. Å kjenne at jeg ikke er alene om følelsene. Og at du ser ut til å ha kommet deg litt lengre enn meg. Kanskje det går ann da... Det er jo ikke det at jeg vil at alt bare skal være over heller. Jeg vil bare at ting skal bli bedre enn det er nå. Og det føles så umulig ut innimellom... Men jeg har levd mye etter den setningen om at du gir opp sjansen til forbedring om du dør. Det er jo riktig det. Om man bare holder ut litt så blir det jo bedre en gang... Jeg må bare huske Det, og det er det som skremmer meg, for i kveld hadde jeg enda en runde med meg selv, hvor jeg glemte at ting kan bli bedre. Jeg handlet ikke på den i kveld, men hva om jeg hadde gjort det? Det er det som er så skummelt...
Avatar

re:angstfordepresjonene

des 18 2017 - 23:22
Du er ikke alene om å ha det vanskelig og om å ville gi opp. Jeg tror at framgang også innebærer tilbakefall og motgang. Det er litt som temperaturen, noen ganger går den opp, andre ganger for langt ned, og andre ganger igjen kan det virke som om den stagnerer. Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: "hvordan skal jeg takle tilbakefall?" "hva kan jeg gjøre for komme meg videre?" og "hvorfor er så livet urettferdig?"

Med disse spørsmålene gikk jeg til et sted inni meg selv og en verbal beskrivelse av av hva en mulig frarivelse ville gjort med meg. Here it goes:

Hjerte- slutt å slå. Tiden- slutt å gå. Mitt liv går i en bane, selv om jeg noen ganger føler som om det har blitt slått ut av kurs. Når jeg vil meg selv vondt, er det som om hjertet mitt slutter å slå og som om tiden stopper opp. Magen signaliserer til hjernen at kroppen min er i fritt fall. Pusten stopper opp og armene og beina mine strammer seg. Fjeset mitt folder seg sammen. Kjeven låser seg fast. Knokene spennes og innsiden av hodet mitt sprenges og det finnes ikke annet enn et ekko av ord som høres ut som kommandoer. Ekko. Ekko... Men jeg er der ikke, fornuften har forduftet. All vennlighet, trofasthet og ærlighet har opphørt å være og igjen står jeg sammenknyttet og nekter å være. Jeg nekter å finne meg i at livet også gjør vondt, fordi jeg har opplevd nok smerte. I mitt desperate forsøk på å ta kontroll over noe, mister jeg alt- i et lite men intenst øyeblikk som strekker seg ut i det uendelige. Tærne mine krøller seg sammen inni skoen der jeg står med kroppen balanserende mellom fast grunn og luften. Inni meg har jeg sagt noe som det føles ut som om jeg ikke kan ta tilbake. Irreversibelt, ulikt alt annet. Innvollene mine vrir på seg som meitemarker. Jeg er i fritt fall men jeg klamrer meg fast i det lille jeg har igjen. Det å leve gir meg høydeskrekk, jeg vet hvordan jeg trekkes mot dypet, men jeg vet også hvor mye jeg skyr den synkende følelsen av å ikke ha kontroll lengre. Å falle... Jeg kjenner stupet i magen. Om enn tanken på å kunne velge gir meg en følelse av frihet gjør også tanken på å kunne velge det at hele kroppen min stritter i mot det. Den minner meg på at det finnes varme og godhet igjen i verden og den vet hvordan det er å våkne i storm, hvordan du kan velge å bli liggende mens harde dråper slår i mot ansiktet mens du holder håndflatene mot ørene. Kroppen min husker den rolige vissheten trygghet gir, om å ha mulighet til å snu om og skifte meninger.
Til forsiden