Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst for å miste meg selv ):

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst for å miste meg selv ):

aug 6 2017 - 22:24
Heisann! (:

Allerede som 11-åring kjente jeg på denne uvirkelighetsfølelsen.. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll, at noen tok over kroppen min.. Jeg følte at alt rundt meg var uvirkelig.. Både meg selv og alle omgivelsene rundt omkring.. Jeg ble livredd første gang jeg kjente på denne følelsen! Jeg ante ikke hvorfor den kom, og visste ikke det var pga angst. (Jeg hadde allerede da slitt med helseangst ol. lenge). Denne følelsen satt i en stund.. Hver gang følelsen dukket opp, ble jeg så redd at jeg prøvde mitt hardeste på å få vekk denne følelsen! Jeg gjorde alt for å unngå den! (Jeg visste ikke da at det å unngå tanker og følelser bare gjorde dem verre). Nå, noen år senere, er ikke følelsen å se ved mindre jeg FRYKTER DEN. Det gjør jeg hele tiden! Jeg går og bekymrer meg for at denne hersens uvirkelighetsfølelsen aldri skal gå bort! Jeg er ikke redd for å bli gal eller syk eller noe sånt, for jeg vet jo at den dukker opp pga angst! Jeg tenker heller mer på at den er så HIMLA ubehagelig å ha! Jeg vil få den bort! Det er jo kjempekjedelig å gå rundt og føle at ALT er "unreal"! Det er liksom som å være i en boble, som det ikke går an å sprekke! Hvis ikke jeg hadde gått rundt og vært LIVREDD for at den skulle dukke opp igjen, hadde den ikke dukket opp! Hadde jeg bare ikke brydd meg om den og latt den være, hadde alt vært okay! Har prøvd å roe meg selv ned med at følelsen ikke er farlig og at den vil forsvinne så lenge jeg ikke FRYKTER DEN, men det har ikke hjulpet! Har prøvd å holde meg rolig og puste normalt, men det hjelper heller ikke! Hvis jeg bare kunne forsikret meg selv med at dette ikke var noe å være redd for..! Vet det her ble mye på EN GANG, folkens, men jeg måtte bare få forklart det på en ordentlig måte.. Har dere noen tips/råd for å IKKE være redd for denne hersens uvirkelighetsfølelsen? Hadde satt veldig stor pris på det! Gjerne del litt av dine egne erfaringer! Takk for svar (på forhånd)! (((:
Avatar

Re: Angst for å miste meg selv ):

aug 7 2017 - 07:04
Jeg forstår nøyaktig hva du snakker om... Jeg hadde angst for første gang i livet mitt for ca. 2 uker siden, og det omhandlet akkurat denne uvirkelighetsfølelsen du snakker om her.

Både ideen i seg selv, om at "man lever i en helt isolert virkelighet/boble hvor ingenting egentlig er ekte", og den sterke, engstelige følelsen (angsten) som omgir den ideen, er begge svært ubehagelige opplevelser som er nok til å gjøre livet uutholdelig.

For meg gikk heldigvis angsten aldri over til panikkanfall, men den enormt vonde følelsen i magen og frykt-følelsen generelt var allikevel så sterk i blant at jeg faktisk vurderte hva som ville være verst: Å hoppe i døden fra et høyt bygg, bare for å kunne slippe denne angsten; eller å fortsette og leve med denne angsten?

Jeg følte en helt ubeskrivelig ensomhet/"aleine-følelse", som kom av at jeg virkelig hadde begynt å tro "at jeg var den eneste som virkelig eksisterte, og at alt og alle andre kun var konstruksjoner av min egen fantasi; slik at det fantes ingen 'verden der ute'." Jeg følte meg rett og slett "fanget i min egen fantasi", og noen ganger kunne jeg til og med få veldig svake inntrykk av at jeg ikke fikk puste, siden jeg følte meg så "psykisk kvalt". Luften jeg pustet føltes ikke "virkelig", så den føltes på en måte "tørr og uhåndgripelig", selv om jeg kunne fysisk merke at jeg faktisk pustet.

Jeg hadde filosofert rundt dettet konseptet om "virkelighet" i mange år fra før av, men det hadde aldri gått over til å bli noe som jeg virkelig trodde på dypt inni meg. Og det var først etter at jeg nylig hadde en "viss opplevelse" at jeg virkelig ble mind-fucked på ordentlig - siden jeg da plutselig fikk "bevis" fra virkeligheten om at "ingenting var virkelig" på ordentlig. Og dermed ble alle de tidligere, filosofiske konseptene mine plutselig "virkelige" på ordentlig... Alt det som tidligere bare var uskyldige "teorier" ble nå plutselig "sant"...

Men etter hvert fikk jeg færre og færre angst-anfall, med flere og flere dager mellom angst-anfallene, og de ble svakere og svakere i angst-styrke - frem til det nå virker som at de er helt eliminert; fordi jeg hadde en god forståelse og tilnærming til angsten. (Jeg har drevet med kognitiv psykologi og selvutvikling i mange år, så jeg var heldigvis ganske forberedt på hvordan man skal håndtere angst. Og DETTE er et av eksemplene på hvorfor selvhjelp/kunnskap om psykologi er kjempe viktig for ALLE mennesker!)

Men, er det mulig at uvirkelighetsfølelsen min (og dermed også eventuelt den tilhørende angsten) vil komme snikende innpå meg på nytt en gang? Ja, det er selvfølgelig alltids mulig (selv om det er lite sannsynlig), men jeg veit i så fall hva den handler om, og hvordan å håndtere den.

I den kommende angst-tråden min (som jeg nevnte i den forrige tråden din) vil jeg forklare litt nærmere om hvordan angst skal håndteres (som også innebærer hvordan denne "uvirkelighetsfølelsen" våres skal håndteres).



PS:

1) Du har forresten allerede mye selvinnsikt og innsikt i angst, og særlig til å være så ung :) Så, bravo for deg for det!

2) "Har prøvd å roe meg selv ned med at følelsen ikke er farlig og at den vil forsvinne så lenge jeg ikke FRYKTER DEN, men det har ikke hjulpet! Har prøvd å holde meg rolig og puste normalt, men det hjelper heller ikke!"

I den kommende tråden min kommer du til å forstå hvorfor dette ikke fungerer ordentlig. (Det lindrer angsten kanskje litt, men ikke på noen holdbar måte.) Og du har egentlig svaret selv i det neste utsagnet ditt, i punkt 3:

3) "Hvis jeg bare kunne forsikret meg selv med at dette ikke var noe å være redd for..!"

Nettopp! Det er det alt går ut på. Er imponert over deg :)
Til forsiden