Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst/ensomhet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst/ensomhet

okt 18 2017 - 10:25
Ligger i senga og gråter. Min samboer har besøk, mens hun selv dro på jobb i dag morres. Besøket er her enda og jeg vet ikke hvor lenge han skal være her.

Jeg gråter fordi jeg... Vel, hva skal jeg si...

Jeg visste ikke om besøket før bare et par timer før han skulle komme i går. Jeg trodde han bare skulle bli til middag, og så dra igjen. Så etter han hadde vært her noen timer skjønte jeg at han skulle overnatte. Min samboer hadde ikke sagt noe om det til meg. Jeg liker å vite hva som skjer i et hus som kalles «hjem».

Nå tør jeg ikke stå opp, tør ikke gå inn i stua for å hente mac’en. Jeg trodde han skulle reise i dag morres samtidig som min samboer dro på jobb, men da jeg var oppe for å gå på do tidligere, så jeg skoene hans stod i gangen fortsatt.

Jeg føler meg redd, ensom, håpløs. Full i angst, og full i tanker som ikke er bra for meg. Det er veldig lenge siden jeg har hatt suicidale tanker, men i dag er de her. Det kommer ikke til å skje, for jeg vet hvor bra livet kan være. Og jeg setter igrunn litt pris på opp- og nedturene. Men jeg føler meg så ensom. Jeg føler meg sviktet av min samboer fordi hun ikke har fortalt meg at han skulle komme, overnatte, hvor lenge han skal bli... Jeg liker å vite ting og ha litt kontroll, nettopp for å unngå angsten...

Jeg føler meg ensom fordi jeg føler jeg ikke har noen steder å gå, ingen venner jeg kan snakke med. Jeg føler meg ikke hjemme i det som skal være hjemmet mitt. Det er min samboers hus, og jeg føler meg ikke hjemme, og slike situasjoner som den jeg er i nå, forsterker hele den følelsen. Det er hun som har besøk, ikke jeg. Det er hennes hjem, ikke mitt.

Jeg har lagt og tenkt på om jeg kan reise vekk et sted og være for meg selv, men da kommer et annet problem inn i bildet: økonomi. Jeg er arbeidsledig, og prøver så godt jeg kan å betale ned gjeld. Så da er det ikke så mye penger igjen til andre ting.

Det hjelper i alle fall litt å skrive, få ut noen tanker, formulert det med ord. Jeg vet ikke om jeg forventer noen svar på dette, men hvis ikke jeg får svar så bekrefter det vel bare ensomheten enda mer. Jeg føler meg så tom, føler tiden står stille. Jeg finner ikke fred med tankene mine, kroppen min, meg selv. Og jeg skylder på foreldrene mine som har gitt meg en dårlig barndom.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noen ting på nytt. Jeg skulle ønske jeg turte å være mer sårbar, å vise at jeg er sårbar. Ikke bare skjule meg bak et skall hver gang noen spør hvordan jeg har det. Men jeg er for redd. Redd for reaksjonene og konsekvensene.

Jeg tør ikke engang ta sjansen på at de jeg kaller venner, tåler å få vite alt dette jeg tenker på. Og det gjør meh bare enda mer lei meg. Jeg føler det er jeg selv som er roten til alle mine problemer akkurat nå.
Avatar

Re: Angst/ensomhet

nov 23 2017 - 02:41
Hei! Ser det er en stund siden du skrev dette men svarer likevel :-) Håper det gikk bra med deg med besøk i huset.

Kjenner meg godt igjen i den følelsen av å ville vite hva som skjer i mitt og samboerens hjem, tenker det er naturlig å føle slik fordi hjemmet skal være et fristed der man kan slappe av for seg selv, og der man slipper å forholde seg til andre om man ikke vil. Jeg har også formidlet dette til min samboer og vi prøver å huske å spørre hverandre før vi avtaler besøk, overnattinger o.l. Men det hender jo "uhell" her og. Har du prøvd å snakke med samboeren din om hendelsen eller det å si ifra om besøk/overnattinger til hverandre? Det kan jo være at hun heller ikke var forberedt på at gjesten skulle overnatte? Eller at hun ikke tenker over besøk på samme måte? Min samboer har et litt mer avslappet forhold til besøk o.l. enn meg, og hvis ikke jeg hadde sagt noe ville han ha antatt at jeg også var like avslappet til det.

Kjenner meg også igjen i ensomhetsfølelsen, men hos meg kan det variere veldig hvor ensom jeg føler meg. Føler ofte jeg ikke har noen å snakke med, enten fordi det vil bli for mye for dem, de ikke vil forstå meg eller jeg føler jeg plager dem. De fleste gangene jeg har fortalt om vanskelige ting, blir det lange meldinger over Facebook som de svarer en gang på men slutter å svare, eller som de sier de skal svare senere men aldri gjør.. Når dette er næreste venner, er det sårende - selv om jeg har forståelse for at det er mye vas å ta inn..

Håper det er en liten trøst at andre også føler slik, og jeg håper du har det bra!
Til forsiden