Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Agoraphobia/Agorafobi

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Agoraphobia/Agorafobi

mars 12 2018 - 07:49
PS: Jeg pleier å skrive uten Æ/Ø/Å så hvis det er en glipp..

Hei. Jeg har slitt med agorafobi siden ca. 2011. Det førte til en hel masse problemer samt dropping av VGS. :(

I begynnelsen forstod jeg ikke helt hvorfor jeg ble redd og følte meg uvel når jeg gikk på skolen eller var i sosiale omgivelser og det endte med at jeg sluttet å gå ut og sperret meg heller inne på rommet i leiligheten sammen med foreldre. Etter 2-3 år med a sitte inne hele dagen uten å føle problemet mitt prøvde jeg å gå ut igjen bare for å så ha alle følelsene strømme tilbake. Det ble så intenst at bare tanken på å forlate leiligheten ble til en umulighet og når familie kom på besøk (Bror og hans kone) så gjemte jeg meg heller inne på rommet så jeg kunne unngå den forferdelige følelsen jeg fikk når det var noen andre i hjemmet annet en mine foreldre.

Dette hold på i en periode før foreldrene mine fant ut at det var noe som ikke stemte. Det var veldig vanskelig å fortelle noen om hvordan jeg følte meg, mest fordi jeg bagatelliserte følelsene av frykt.. "Redd for a gå ut? Ingen kommer til å ta meg på alvor!"

Vi gikk da til lege og snakket om problemene mine som da endte opp med å sende meg på NAV som deretter sendte meg til utredning på Betanien, hvor jeg fikk diagnose for Agorafobi og Sosial Fobi.

Jeg har vært i behandling for Agorafobien men måtte avslutte fordi det ble for tungt å reise fram og tilbake.. og angsten jeg fikk imellom hver time gjorde livet mitt enda vanskeligere.

Jeg er nå 30 år.. Jeg har vært redd for å miste far eller mor helt siden jeg var liten.. Min mor døde i februar (63 år). Hun hadde fått et hjerneslag 2 år før.. Nå sitter jeg hjemme.. min far er 76.. har høyt blodtrykk.. men er ellers helt oppegående. Kan kjøre bil, har okei syn, snakker helt fint og bortsett fra hodepiner av og til som har sin skyld i blodtrykket.. har han det fint..

Problemet er at vi satt og levde så og si på min mor.. som også var syk og 100% arbeidsufør.. min far sitter på minstepensjon.. og jeg.. jeg sitter på ingenting annet en livsopphold.. jeg har rett til AAP når jeg tar opp psykologisk behandling igjen (noe vi jobber sammen med nav om).

Jeg har også mangel på Studiekompetanse.. absolutt 0 arbeidserfaring.. bare tanken på å gå i en jobb med angsten min på slep.. er et mareritt jeg håper ingen i verden noen gang trenger å oppleve.. det er mange fordommer mot personer som meg.. om at vi er late og dumme.. at vi ikke gidder å gjøre noe.. alt er liksom vår egen feil....

Men jeg har lyst å vinne. Jeg har lyst å bli frisk.. jeg har lyst å få studiekompetanse fra VGS... jeg har lyst å ha muligheter i fremtiden om jeg blir frisk å kanskje ta en Høyere utdanning ved universitet/høyskole.. men bare tanken på slike ting gjør meg nervøs og jeg får en følelse av håpløshet.. Det er så mye som kan gå galt...

Vi mister bilen pga for lite inntekt fordi min mor døde... Jeg fikk dekket 3000 i husleie fra nav så vi skal nok klare å bo her for nå... men i tillegg fikk vi en god del gjeld fra min mor da hun døde.. så vi sliter med det og..

Jeg har trengt min far.. for transport til og fra psykolog siden jeg heller ikke har lappen.. Og det å miste bilen gir meg.. en tapsfølelse.. om at.. nå.. nå kan jeg aldri bli frisk.. og... at jeg aldri kommer til å klare meg.. samt.. jeg kommer aldri til å ha en framtid... jeg har hørt at etter behandling.. om det ikke funker eller at jeg ikke klarer det.. så er det mulighet for uføretrygd.. men jeg vil ikke være på uføre.. noe som sier seg selv. Jeg forstår at .. det er kanskje det jeg må gjøre.. ihvertfall nå.. for å kunne klare meg.. men det er ikke et sted jeg vil bli.. jeg vil jobbe i en jobb jeg trives i.. lære meg å reise på egenhånd.. stå på egne ben og ha autoritet i livet mitt..

Jeg skriver dårlig.. kommuniserer for det meste bare på engelsk.. men.. for dem som leste, takk og..

Finnes det håp i det hele tatt for en person som meg? Absolutt alt ser mørkt ut i framtiden...

Jeg vil melde om en "contradiction" til alt jeg har sagt..

Det er et sted jeg har klart å gå i alle år... men jeg har ikke gått hver uke.. og jeg lurer på om dette gjelder for noen andre og..


Jeg trener Taekwondo.. og kan ta mitt første svarte belte snart.. jeg er i god fysisk form.. men.. jeg føler ikke frykt der.. når jeg er i den gymsalen med de andre .. studentene? (vet ikke hva jeg skal kalle oss). Jeg har hørt at du kan føle deg trygg andre steder selv om du har agorafobi.. men.. you know...

PS: reise til og fra taekwondo klubben er preget av den samme angsten jeg får alle andre steder.. men når jeg ankommer taekwondoen.. har jeg det fint..

- En Liten Tofu.


Avatar

Re: Agoraphobia/Agorafobi

mars 31 2018 - 16:44
Hei TinyTofu! Jeg vil bare fortelle deg at jeg også sliter med agorafobi, det er veldig vanskelig. Men det er eksponering som gjelder for å bli kvitt dette! Har du lest noen bøker om angst/agorafobi? Jeg kan anbefale alt av claire wekkes! Hope and help for your nerves er bra. :)
Avatar

Re: Agoraphobia/Agorafobi

mars 31 2018 - 16:44
Hei TinyTofu! Jeg vil bare fortelle deg at jeg også sliter med agorafobi, det er veldig vanskelig. Men det er eksponering som gjelder for å bli kvitt dette! Har du lest noen bøker om angst/agorafobi? Jeg kan anbefale alt av claire wekkes! Hope and help for your nerves er bra. :)
Avatar

Re: Agoraphobia/Agorafobi

april 10 2018 - 03:22
Nei. Jeg har ikke lest bøker om Agorafobi. Jeg vet også og har full forståelse for at eksponering hjelper mot agorafobi. Men hos meg er tilfellet ekstremt. Jeg har bodd hos mine foreldre siden jeg ble født så og si.. og for 12 år siden satt agorafobien seg i meg. Det å gå ut døren er et mareritt. Og jeg har full forståelse for at det er ikke noen fare å gå ut den døren. Jeg kan bli påskjørt av en bil.. men så kan alle. Jeg klarer ikke ta buss, jeg vet ikke hvordan. Jeg kan ikke jobbe.. har ingen utdanning.. og tanken på at jeg snart mister min far har gitt meg panikk anfall flere ganger i 2018.. Normalt hadde noen dratt til legevakten etter et panikkanfall.. men jeg tør ikke dra dit heller..

Jeg har ikke peiling på hva framtiden min kommer til å bli, men den er kjempe mørk slik som ting er nå.
Avatar

TinyTofu

april 10 2018 - 12:57
Så utrolig vondt å lese hvordan du har det. Du er veldig tøff som står oppi dette.

Er det mulig å få hjelp av kommunen? Jeg fikk en gang tilbud om psykiatrisk sykepleier, som kommer hjem til deg.
Det var på en tid der DPS hadde gitt meg litt opp, hadde vært hos dem så lenge uten særlig bedring.
Jeg forstod det slik at denne personen ville bære som en støttekontakt, som etterkvart ville ta meg med ut og øver på å eksponere meg.
Her jeg bor er det slikt tilbud i hver bydel.
Kanskje dagopphold på DPS kunne prøves?
Det er kjempetungt, men jeg tror ikke du klarer det helt alene...
Håper du har god dialog med fastlegen din. Han kan søke deg inn på ulike tiltak.
Jeg prøvde en hel del, og fikk AAP i 4 år.
Da NAV kom med arbeidstrening i vernet bedrift, sa legen min stopp. Han så at dette klarte jeg ikke mer av. Jeg er nå ufør.
Jeg tar ikke det som et stort nederlag, men har god støtte fra familien min.
Legen min sier jeg skal se på det som en pause, nå har jeg ikke noe press hengende over meg. Nå har jeg bedre tid på å mestre hverdagen.

Jeg sliter mye med panikkangst, sosial angst og utmattelse. Jeg er redd og bekymret for hver minste ting. Min mor er syk og pleietrengende, hun krever mye fra meg.
Jeg bruker antidepressiver, og beroligende ved behov.
Bruker du noen form for medisiner? Kan det gjøre hverdagen din litt lysere?

Ellers vil jeg avslutte med å sende deg en varm klem!
Du skriver meget bra!
Avatar

Re: Agoraphobia/Agorafobi

april 11 2018 - 18:14
Jeg er i nesten samme situasjon som deg bortsett fra litt eldre og bor hos min eldre mor (far er død) har ikke jobbet på 16 år og er nå ung ufør.
Jeg har hatt angst hele livet, men det "blomstret" ut i full agorafobi for litt over 2 år siden, med full panikk når jeg forlot hjemmet. En så intens frykt at jeg nærmest ikke har ord.
Fikk i fjor en psykiatrisk sykepleier som hjalp meg med eksponering og ting gikk sakte men sikkert bedre, dessverre fikk jeg ikke fornyet vedtaket da det ikke er penger i kommunekassen til psykiatri og nå har det gått mye tilbake :(.
Vet ikke hvor du bor, men jeg ville søkt om en psykiatrisk sykepleier.
Å drive med eksponeringstrening alene når man har det på det verste er enklere sagt enn gjort.
En annen ting som hjalp for meg var å ta meg meg sykkel når jeg skulle ut, følte meg tryggere da, visste liksom at dersom panikken skulle bli ekstrem så kunne jeg sykle raskt hjem :).
Vet ikke om du har prøvd noen form for medisiner, men vet enkelte kan ha god nytte av f.eks SSRI.
Til forsiden